Det er høysesong for skråsikre meninger om ledelse etter 22. juli-kommisjonens rapport. Før helgen sto opposisjonslederne i kø for å belære Grete Faremo om ledelse, at det handler om tillit og tydelighet og at man ikke skulle gjøre det slik hun hadde gjort det i forhold til Øystein Mæland. Ledere som er synlig offentlig opplever ofte at folk som står utenfor mener å vite best hva en skal gjøre.
I dag er det 125 år siden Det norske Arbeiderparti ble stiftet. «Styringspartiet» hadde intenst ønsket seg en bedre ramme for feiringen. Ap gjør det dårlig på meningsmålingene, etter 22.juli lyder det hult når Ap snakker om «styring som gir trygghet», Jens Stoltenberg kan komme til å bli møtt med et mistillitsforslag i Stortinget i høst og et flertall av folket mener nå Erna Solberg er best egent til å være statsminister.
Fornyings, administrasjons og kirkeminister, Rigmor Aasrud, synes det var like greit å skjære igjennom i helgen. Hun gjorde det klart at hun har full tillit til sin departementsråd Ingelin Killengreen og den jobben hun gjør. Slik er det med den saken. Hun legger til at hun var vel kjent med at Killengreens lederstil var omstridt da hun ansatte henne. Killengreen er den typen ledere statsråder vil ha.
Det finnes mange måter å sparke en leder på. Den mest brutale er når ledere kommer på jobben om morgenen uten å ane hvilke planer ens overordnede har og går hjem samme dag uten jobb, men med sluttpakke. Den mest vanlige måten er at den overordnede lar en få vite at en ikke lenger har tillit og får selv ta regien ved å si opp. «Faremo-metoden» er mer avansert, og det er ikke alltid den virker. Hun visste nok at den ville virke i forhold til Øystein Mæland.
Justisminister Grete Faremo varsler full gjennomgang av hvordan politiet er organisert. Hun vil gi politidirektøren en ny instruks, skjerpe kravene og klargjøre departementet og Politidirektoratets ansvar. Det er vel og bra. Foreløpig er det bare ord. En kan jo undre seg over hvorfor dette initiativet kommer først nå. Vi har snart i et år visst at politiets innsats sto til stryk. Forklaringen er selvsagt at regjeringen er nødt til å foreta seg noe etter den knusende rapporten fra 22.juli-kommisjonen.
Arbeiderpartiets parlamentariske nestleder, Martin Kolberg, mener systemsvikten som 22. juli-kommisjonen beskriver i sin rapport, skyldes manglende politisk styring av forvaltningen.
På denne tiden i fjor var Jens Stoltenberg en helt. Han ble hyllet nasjonalt og internasjonalt for måten han taklet 22.juli-terroren på. Han gjorde alt riktig når det gjaldt å representere og kommunisere inn i det emosjonelle traume offentligheten befant seg i. Ut fra et maktperspektiv gjorde han også alt riktig da han nedsatte 22.juli-kommisjonen og fikk opposisjonen med på at en skulle vente et helt år til en tok den avgjørende debatten om ansvar.
Statsminister Jens Stoltenberg ba tidlig om at opposisjonen ventet til etter 22.julikommisjonen hadde lagt fram sin rapport, før en for alvor konkluderte med hvem som har ansvar for hva og hvilke konsekvenser det bør få. Det la en demper på debatten om mulige politiske konsekvenser av det som skjedde.
Framveksten av nasjonalstatene kjennetegnes blant annet av at man utvikler et sett lover som gjelder for alle borgerne. I modellen for den moderne rettsstat er det politikerne som vedtar lovene, domstolen som dømmer og regjeringen som setter ut i praksis det politikerne bestemmer. Men så enkelt er det ikke lenger.
Det er bare et halvt år siden fastlege i Bærum, Peter Dvergsdal, kunne fortelle til Dagens Næringsliv (DN) at han ønsker å fortsette som fastlege etter han fyller 70 år. Denne uken serverte de nyheten på nytt. En god sak tåler tydeligvis gjenbruk.