Politikere ut – lovmakt inn

Framveksten av nasjonalstatene kjennetegnes blant annet av at man utvikler et sett lover som gjelder for alle borgerne. I modellen for den moderne rettsstat er det politikerne som vedtar lovene, domstolen som dømmer og regjeringen som setter ut i praksis det politikerne bestemmer. Men så enkelt er det ikke lenger.

Politikernes iver etter å lage lover er upåklagelig. Lengre og mer detaljerte lover produseres på løpende bånd. Både lek og lærd er i ferd med å miste oversikten. Derfor må vi støtt og stadig hyre inn lovkyndige som kan ta oss velberget gjennom lovjungelen uten at vi haver i kasjotten eller tar skade på vår sjel.

Før baserte vi oss mer på skjønn. Nå er det lover og rettigheter som gjelder. Maktutredningen på nittitallet pekte på at stadig mer av politikken rettsliggjøres. Folk har snart like mange rettigheter som de har klesplagg. I motsetning til klær, blir lover fryktelig sakte umoderne. De eksisterer gjerne lenge etter at de har gått ut på dato, for sikkerhets skyld.

Bryter sammen

Dette systemet kommer til å bryte sammen, for det er ikke nok penger til at alle kan få innfridd rettighetene sine elle at lovene kan følges. Sammenbruddet kommer først innen flere EU-land der den offentlige fattigdommen velter som en flodbølge inn over samfunnet. Norge er fortsatt et lite himmelrike i en verden av økonomisk elendighet. Men også hos oss er det blitt ganske vanlig at kommuner og offentlige etater bryter lover så det synger etter.

En av de lovene som blir mest brutt i offentlig sektor, er arbeidsmiljøloven. I sommer har vi igjen hatt en debatt om å ende noen av bestemmelsene om arbeidstid. LO nekter – og de rødgrønne er livredde for å utfordre LO og andre arbeidstakerorganisasjoner på dette området. Alt skal væres som det er. Ledere får heller fortsette å bryte loven. I offentlig sektor der de har særdeles lovlydige ledere, har de gitt opp å være lovlydige. Det er ikke nok penger til å følge loven.

Det er heller ikke noe nytt at stadig mer av lovproduksjonen ikke lenger skjer i den salen hvor ”alle makt er samlet”, som Johan Sverdrup sa da parlamentarismen ble innført i 1884. I følge EØS-avtalen er i forpliktet til å svelge unna alle langdryge EU-direktiver og lover selv om vi ikke har vært i nærheten da de ble vedtatt.

Selv om folket sa nei til medlemskap, ble i praksis Norge omtrent tre fjerdedel medlem av EU da vi undertegnet EØS-avtalen. Det politiske flertallet ville det slik. Hvis vi dropper EØS-avtalen som Senterpartiet og Nei til EU-ivrer for, vil vi komme dårligere ut økonomisk, men bedre ut demokratisk.

Menneskerettsdomstolen

I forrige århundre ble menneskerettighetene definert som basis for det internasjonale samfunn. Menneskerettighetene definerer individenes rettigheter og skal beskytte borgerne mot mulige overgrep fra staten og det politiske flertallet. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) nøyer seg ikke med snakk. De feller dommer som til tider gir politikere og befolkning bakoversveis. Europas borgere har i realiteten fått en ankeinstans over høyesterett hvis en konflikt på en eller annen måte kan knyttes til en menneskerettighet. EMD er suverene når det gjelder å tolke menneskerettighetene og bryr seg null om hva politikere og høyesterett i et land mener.

For tiden ligger det nærmere 160 000 saker til behandling i EMD. Slik kan det ikke forsette. Politikerne i flere land gir dessuten uttrykk for at de begynt å se seg lei på at EMD sauser sammen jus og politikk. Audun Lysbakken (SV) og Knut Storberget (A) var ikke seine om å protestere mot at EMD ”blandet seg inn i norsk politikk” da de underkjente de rødgrønnes lov om tomtefeste. Storbritannias David Cameron ba EMD holde fingrene fra fatet da de rev grunnen under en beslutningen om å utvise en kriminell asylsøker som var syk. Domstolen har også sagt at det er ok med krusefiks på veggen i Italia, en transseksuell har fått rett i at han kan få endret sitt kjønn i de offentlige registrene og en nabo fikk medhold i at støy fra en nattklubb må betegnes som krenkelse av retten til privatliv.

Meningen var at EMD skulle konsentrere seg om de alvorlige bruddene på menneskerettighetene, ikke gripe fatt i alt mulig etter eget forgodtbefinnende. De internasjonale dommerne mener det godt, men problemet er at de ikke står ansvarlig for andre enn seg selv eller i dialog med et organ som har demokratisk legitimitet. EMDs mandat må presiseres og saksmengden drastisk begrenses, men politikerne vil nok til tider måtte tåle å bli tatt i skole av dommerne i Strasbourg.

Det virker fornuftig å føre noen av menneskerettighetene inn i grunnloven når den først skal revideres. Forutsetningen er da at det ikke kan reises tvil om at det ikke vil føre til at flere saker havner i retten. Rettsliggjøringen av alt mulig har gått for langt. Politikerne bør ta mot til seg og ta tilbake en del til politikkens verden.