Aps vaklende styringsevne

I dag er det 125 år siden Det norske Arbeiderparti ble stiftet. «Styringspartiet» hadde intenst ønsket seg en bedre ramme for feiringen. Ap gjør det dårlig på meningsmålingene, etter 22.juli lyder det hult når Ap snakker om «styring som gir trygghet», Jens Stoltenberg kan komme til å bli møtt med et mistillitsforslag i Stortinget i høst og et flertall av folket mener nå Erna Solberg  er best egent til å være statsminister.

Politisk redaktør i «de enkle løsningers avis», VG, Hanne Skartveit skriver i dag at Ap trenger en ny Haakon Lie. Hadde en såpass kontroversiell leder som Lie kommet til makten i Ap, ville VG satt inn en hær av politiske journalister for å ta knekken på ham. De hadde fått nok å skrive om. Lie hadde en autoritær lederstil som ikke hører vår tid til. En av Lies parhester, Jens Christian Hauge, kunne heller ikke overlevd i vår tid. Vi har laget et samfunn hvor den typen handlekraft som de viste, er umulig.

Hauge og Lie

Det tar fort ti år med planlegging før en kan bygge en veistrekning på noen tusen meter. Det tar åtte år å få stengt Grubbegata. Hauge og Lie var mestre til å utnytte nettverk og til å ordne saker og ting på kammerset. Kontroll- og konstitusjonskomiteen ville hatt kontinuerlige høringer for å diskutere habilitet og om regler for saksbehandling er brutt om folk som Lie og Hauge skulle gått løs i dag. Alt skal gå sakte i vårt samfunn. En må brøyte seg gjennom en jungel av lover og saksbehandlingsregler for å få utrettet noe. Det er alltid en paragraf en må passe seg for. Og mediene ligger som gjedder i sivet der politikere ferdes. En bagatell kan det bli det reneste jordskjelv av.

Det er bred politisk enighet om denne måten å organisere samfunnet på. Jens Stoltenberg innså på 90-tallet at denne organiseringen ikke var effektiv på flere områder. Da Stoltenberg ble statsminister i 2000, var reform av offentlig sektor en av hans fanesaker. Det skapte liten begeistring internt, men han mente det var helt nødvendig. På to område mente han behovet var akutt; sykehus og næringsliv. Som helseminister fikk Tore Tønne ansvar for å organisere sykehusene i helseforetak. De skulle drives etter forretningsmessige prinsipper. Politikerne skulle ha den overordnede, ikke den daglige styringen. Han ville frigjøre sykehusene fra den politiske deltastyringen og føre økt handlekraft inn i systemet.

Stoltenberg kjempet også igjennom at Statoil ble børsnotert. Da visste han at politikerne ikke ville få mulighet til å blande seg inn i den daglige og strategiske driften. Konsekvensene har vi sett når det gjelde oljesand i Canada. Meningen var å la selskapet selv, ikke politikerne avgjøre slike spørsmål.  

Stoltenberg mente også det var nødvendig å vurdere noen velferdsordningen som kunne hindre effektivitet. Da det ble kjent at regjeringen ikke ville garantere retten til full lønn fra første sykedag, bidro det til et katastrofevalg for Ap i 2001. Jens Stoltenbergs høyreorienterte reformiver hadde så visst ikke slått an. Etter hvert  fikk venstresiden et bedre grep om partiet. Med SV og Sp på laget, regnet partistragene med at Stoltenberg ville bli holdt i ørene. De rødgrønne fikk makten i 2005. Det har fungert slik det var tenkt. De rødgrønne har så visst ikke markert seg med stor vilje til å reformere det norske samfunnet. Det er «stø kurs» de rødgrønne har styrt etter.

Kompromissets mann

Jens Stoltenberg er både lojal og kompromissvillig. Han har klart å holde de rødgrønne samme i syv år. Det er i seg selv en prestasjon. Men det rødgrønnes prosjekt er blitt utydelig. De har havnet i en hengemyr av styringskriser. Styringen av helsesektoren fungerer ikke som tenkt. Det er nå kun Ap som går for dagens foretaksmodell. 22.juli avdekket en styringskrise i politiet og hele vår beredskap. Nav var i flere år en katastrofe. Jernbanen har i flere år lidd under manglende samsvar mellom  mål og ressurser.

Jens Stoltenberg er fanget av de tusen hensyn han må ta for å holde de rødgrønne sammen og ikke skuffe flere velgere. De rødgrønne kan ikke klage på rammebetingelsene. Norge er det landet i Europa som merker minst av den økonomiske krisen. Men vi klarer ikke å ta kraftfulle grep på områder som folk forventer at det ordnes opp.

Budsjettet som  legges fram om noen uker, er Jens Stoltenbergs siste sjanse. Da må han demonstrere en ny evne og vilje til å ta styringen, hvis ikke er hans dager som statsminister talte ved valget neste år. Velgerne forventer mer. Kravstore velger som ikke innser de økonomiske realitetene er et stort problem for hvert eneste regjering i Europa i dag. Det er blitt regelen at sittende regjering får sparken når de skal gjenvelges. Alt tyder på at denne loven også vil gjelde for Jens Stoltenberg som nok ser klart hva som burde vært gjort på en rekke områder, men som ikke har makt og evne til å gjøre det for tiden.