Truet velferdsstat

Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier til Aftenposten i dag at han frykter for velferdsstatens framtid, særlig dersom vi får en regjering dominert av Høyre og Frp etter valget neste år. Støre uttaler seg på bakgrunn av at han leder et underutvalg i komiteen som skal legge fram nytt program for Ap for perioden 2013-2017. Dette er eldgammelt nytt, egentlig. Ap går til stadighet til valg for å bevare velferdsstaten, selv om velferdsstaten overlevde i beste velgående under Kjell Magne Bondeviks samarbeidsregjeringer.

Det siger nok et visst alvor inn over debatten nå. Det er flere trekk i tiden som viser at vi får en fornyet debatt om velferdsordningene.

I Hellas, Spania og Portugal er velferdsstaten avviklet på grunn av den økonomiske krisen, hvis det da i det hele tatt kan sies at de har hatt det vi i Norge kaller en velferdsstat. I Italia, Irland og Storbritannia og i en rekke andre EU-land kuttes det kraftig i velferdsordninger. I Sverige har det tilsvarende skjedd under det borgerlige styret. I Tyskland har en i flere år gjort endringer på arbeidslivets områder som gjør at forskjellene i samfunnet er blitt større.

Ikke egne ordninger

I EU sies det rett ut av velferdsstaten slik den er utviklet gjennom de siste tiårene, ikke kan fortsette. Det må skje endringer som i korthet går ut på at borgerne i større grad må klare seg selv eller med mindre støtte fra staten.  Selv om hvert land i EU står fritt til å utforme egne velferdsordninger, skjer det i praksis en større samordning. Man påvirkes av hverandre. På arbeidslivets område er det også slik at ordningene i et land gjelder for alle EU-borgere.

EØS-avtalen pålegger oss det samme. Alle som arbeider i Norge skal ha samme rettigheter og omfattes av de samme ordninger selv om de kun arbeider her for en kortere periode. I sommer har vi hatt en debatt knyttet til romfolket og deres rettigheter. I forrige uke bragte Aftenposten en oversikt som viser at sosiale støtteordninger, herunder barnetrygd og kontantstøtte, som går ut av landet, øker sterkt som følge av at det er flere utlendinger som jobber her. Nå vil politikere vurdere om det kan skje en avkortning av støtten til land der levekostnadene er betydelig lavere enn i Norge.

Hver fjerde spanjol og hver femte portugiser er nå arbeidsledige. Det kan vi komme til å merke mer av i Norge. Støre tror at teltleiren til romfolket bare er en forsmak på hva som kan skje når folk begynner å vandre i Europa.

Vi er avhengig av økt import av arbeidskraft. Det betyr større eksport av støtte. Det er ikke til å unngå. Flere mener løsningen er å stramme inn på velferdsordningene for alle, men dette er ikke noe de borgerlige ivrer for å snakke om.

Støre tror ikke løsningen for Ap er å gå inn i valget neste år som en eneste stor forsvarsbevegelse for at alt skal være som det er. Han vil forandre og forbedre. Hvilke forandringer han vil anbefale, sier han ikke noe om. Det er nok her det kan stoppe opp for Ap. Det er smått med forandringsvilje i LO på arbeidslivets område. Her er det «forsvar for innarbeidede rettigheter» det messes om.

Det er altså en fare for at Ap vil ende opp som nettopp en slik forsvarsbevegelse Støre advarer mot. Og det i en tid hvor de vitterlig er behov for å forandre for å bevare.

«Myk-Høyre»

Nå skal det sies at Høyre for tiden heller ikke er lysten på å kjøre fram kontroversielle forslag som fagbevegelsen og folk flest er i mot. Erna Solberg vil vinne valget neste år ved å la Høyre framstå som et «mykt og forståelsesfullt» parti. Ingen skal kunne komme på den tanken at Høyre vil velferdsstaten til livs.

Støre mener imidlertid det er en annen velferdsstat Høyre snakker om. Han oppfatter det slik at de «blå, blå» først og fremst er opptatt av å sikre velferden til det han kaller de «verdig trengende». For Ap handler velferdsstaten i større grad om den norske modellen med full sysselsetting, mindre forskjeller mellom rik og fattige enn i andre land, som igjen er knyttet til at man sørger for at de lavtlønnede ikke blir hengende etter i lønnsutviklingen. Det er denne modellen Ap vil forsvare. I Sverige fører de borgerlige en annen politikk. Sverige er blant de beste i EU-klassen på det økonomiske området, men arbeidsledigheten er høy, spesielt blant de unge. På flere områder øker også de sosiale problemene som følge av at flere faller utenfor. Framover har det nok en betydelig relevans å trekke inn erfaringene fra Sverige. Det blir neppe mange snakker høyt om at vi skal ta etter «søta bror».