Fra euro til EU-krise
Hvis politikere høyt på strå begynner å si rett ut det de faktisk mener, kan litt av hvert komme ut av kontroll. Italias tidligere statsminister, Silvio Berlusconi, skapte stadig skandaler med det han kunne finne på å si. Men politisk sett var det lite å bry seg om. Langt verre er det når nåværende statsminister, Mario Monti, får tyskerne på nakken for det han sier offentlig.
– Hvis regjeringer lar seg binde totalt av beslutninger fattet i parlamentene sine, uten å beskytte egen handlefrihet, er det mer sannsynlig med en oppløsning av Europa enn en tettere integrasjon, sa Italias statsminister Mario Monti, ifølge Spiegel Online.
Det er nok oppløsning av EU han har i tankene. Monti mener de siste årene preges av en «psykologisk oppløsning» av Europa.
Dette provoserer både velgere og politikere i Tyskland. De mener Monti forsøker å presse den tyske regjering til å dekke stadig større del av underskuddene i kriseland som Italia. Monti høster motvilje i sitt forsøk på å legge alvoret inn over tyskerne. De vil ikke være med på å gi Angela Merkel eller regjeringen fullmakter til å framforhandle «take it or leave it»- avtaler. De tyske politikerne akter å ha full styring med hvordan EU-krisen skal løses. Når Angela Merkel har stor tillit, skyldes det at hun er opptatt av å sikre seg forankring for den politikken hun fører. Derfor er tyske velgere i det store og hele fornøyd med den måten regjeringen styrer eurokrisen på. Samtidig er motstanden mot euroen økende. Tyskerne forsøker å forberede seg på at «alt kan skje».
Etter toppmøte i EU i juni ble Mario Monti utpekt som den store vinneren. Han hadde klart å overtale Angela Merkel til å godta det meste av det ledelsen i EU og de andre EU-landene, ledet av Frankrikes Francois Hollande og Spanias Mariano Rajoy, sterkt gikk inn for. Wall Street Journal har snakket med kilder som var til stede på møtet i juni. De kan fortelle at Monti truet med å blokkere alle avtaler inntil Tyskland gikk med på å ta grep som kunne redusere Italia og Spanias økende lånekostander. Det endte med et kompromiss der Monti trakk det lengste strået. Men det var prinsipper en ble enige om. Det er et godt stykke fram til handling.
Markedet hadde forventet handling fra den europeiske sentralbanken i forrige ute etter at sentralbanksjef Mario Dragi for kort siden snakket i store bokstaver om at han akter å ta kraftfulle grep for å redde euroen. Men også dette møtet endte med prinsipper, ikke handling. Dragi legger imidlertid opp til et løp for sentralbanken der han kalkulerer med at Tyskland til slutt vil gi etter.
Dragi har bakgrunn fra finans i Italia og er ingen politiker. Det er heller ikke statsminister Mario Monti. Han har sin bakgrunn fra EU-byråkratiet og ble satt på for å rydde opp i italiensk økonomi for ni måneder siden. Planen er at han skal være statsminister fram til valget neste år.
For Monti og Dragi er det helt naturlig å presse politikerne slik de nå gjør. Det er slik EU har vokst fram. Det er eliten i Brussel som har utviklet stadig mer omfattende planer for et større og mektigere EU. Rundt om i landene har skepsisen vært stor. Men når statslederne har kommet sammen, har EU-strategene stort sett fått det som de vil. Medaljen har en bakside. Motstanden mot EU og alt dets vesen har økt i land etter land.
For å kunne løse eurokrisen, er det bred enighet om at EU må ta et gigantisk skritt videre og bli en politisk union. Det virker som et håpløst prosjekt. Det er nok det strategen Monti innser. Den eneste måten det kan skje på, er at statslederne blir enige om de vil ta «det store grepet» og «tvinges» folket til å godta det. Monti tenker seg nok at EU-lederen skal stå fram og si at det ikke finnes andre alternativer. Alternativet er katastrofe.
Det er uklokt av Monti å uttale seg på en måte som skaper inntrykk av at man i EU akter å koble ut demokratiet for å redde euroen. Det vil ikke skje. Det vil i det minste Tyskland sørge for. Det er dessuten et åpent spørsmål om det er et beslutningsdyktig flertall i de enkelte medlemslandene for å tre inn i den union man nå forbereder i Brussel.
«Når krybben er tom, bites hestene»- de erfarer det i EU nå. Da blir også klima for forhandlinger vanskeligere. Skal en finne løsninger, må en akseptere at det fremmes tøffe krav. Samtidig må en klare å skape en kultur båret oppe av evne til konstruktiv problemløsning. Det er fare på ferde når tilliten mellom aktører svekkes. Da kjøres egeninteressene fram på en måte som svekker evnen til å finne samlende løsninger. Til slutt går det hele i stå.
Mario Monti vil legge alvoret inn over tyskerne ved. Han forsøker å «skremme» dem til å komme Italia og Spania mer i møte. Det er en risikabel strategi. Den kan stenge, mer enn den åpner.