Roller på godt og vondt

Det kan være slitsomt å være bare seg selv. Det er det sjelden vi er. Vi opererer i roller. En del av oss har mange roller vi må fylle både privat og i yrkeslivet. En rolle gir struktur og retning. Rollen er en form for akkumulert kunnskap som har vist seg å fungere. Slik er det å være pappa. Slik er det å være leder. Vi vet en god del om det på forhånd. Når vi plutselig befinner oss i rollen, hjelper også forventingene fra andre oss til å fungere godt i rollen. Ledere er slik. Fedre er slik. Bare gjør det og det, så går det bra.

Det ville vært slitsomt om en skulle funnet opp selv alt det som er riktig å foreta seg i en rolle. Vi trenger ikke finne opp hjulet på nytt. Vi kan et stykke på vei la oss drive med av rollen. Vi kan erfare at rollen gjør oss til en annen enn den vi trodde vi var. Jeg er blitt pappa. Jeg er blitt leder. Da gjelder det å «gjøre det».

Mye av skjønnlitteraturen handler om mennesker som sliter med de rollene de har havnet i. Roller kan også være et slit. En kan lure seg selv i rollen og miste kontakten med seg selv.

De to siste romanene jeg har lest, handler blant annet om konflikten mellom en rolle og den en eller hva en føler seg som.

Tengo og Aomame

To av hovedpersonene i Haruki Murakamis roman «IQ84» er mattelæreren Tengo og den unge kvinnen Aomame. Tengo skriver på en roman og påtar seg ellers oppdrag for forlagsredaktøren Komatsu. Komatsu har oppdaget at Tengo er meget språksikker. Det er bare den gode storyen han mangler før han vil slå igjennom som forfatter. Komatsu får inn et manus fra den unge kvinnen Fukaeri og ber Tengo lese det. De er begge slått av kraften i historien. Den er genial, men språket holder ikke. Den kyniske Komatsu får en ide. Kombinasjonen Fukaeri –Tengo vil bli uslåelig. Han ber Tengo gjøre mer enn det en redaktør gjør med et manus; skrive det helt om slik at Furaeris språklige svakheter fordunster. Han garanterer at Fukaeri får årets debutantpris og at boken vil selge i høye opplag. Det vil bli en suksess av historiske dimensjoner. Komatsu garanterer, om bare Tengo i alle stillhet vil gjøre sin del av jobben.

Tengo reagerer negativt. Han mener det vil være å lure både folket og juryen om han skriver om boken. Men Komatsu overtaler ham i alle fall til å møte Fukaeri. Hun har ikke noe i mot at Tengo skriver om manuset hennes. Han snakker også med professor Ebisuno som har ansvaret for henne etter at foreldrene ble borte. Han synes også det er en god ide. Når Tengo får manuset for å teste ut hvordan det kan gjøres, kjenner han seg dradd inn i manuset. Manuset får makt over ham, ikke egentlig over ham, det er som om Tengo stiger ut av seg selv og inn i en rolle. Han gjør bare det de han snakker med synes han skal gjøre. Han låner på en måte bort sin skriveevne til et opplegg han ikke kan stå inne for «som den han er». Han trer inn i en rolle, gjør jobben, og bidrar til en eventyrlig suksess.

Egentlig ikke meg

Han unnskylder seg med at «dette egentlig ikke er meg». Tegno frykter at han kan bli avslørt. Om det han har gjort blir kjent, vet han at han ikke kan skylde på den rollen har påtok seg.

Aomame er treningsinstruktør og massør, alene og på jakt etter kjærligheten. Samtidig er hun en leiemorder, en som kan ta livet av menn som fortjener å dø på en raffinert måte. Denne rollen fører henne inn i en paralelltilværelse, til «IQ84» der hun er en annen enn den hun egentlig er. Eller det er ikke godt å vite. Hvem er hun egentlig?

En kan fristes inn i en rolle der en opererer i strid med det bilde en har av seg selv, slik Tengo gjør. En kan gå enda lenger og ende i en annen virkelighet, slik Aomame opplever.

Hvilken virkelighet?

I Murakamis univers er elementer av det uvirkelige blandet sammen med den alminnelige virkelighet. Han lar mennesker forme sin virkelighet ved å ta eksistensielle valg eller ved å flyte viljeløst med i tidens strøm der det egentlig er andre som velger for en.

Ledere står til tider overfor situasjoner der en opplever at rollen krever noe annet enn det en ville ha valgt om en hadde stått fritt. Det kan gjelde økonomiske transaksjoner eller oppsigelse av medarbeidere. En rolle fritar en aldri fra å handle etisk forsvarlig. Testen på om en handler rett er at en kan stå for det en gjør i full offentlighet. Aomame og Tengo kan ikke det. De vet at det de gjør ikke tåler dagens lys. De vil ikke bestå den etiske prøven. Rollen vil aldri holde som unnskyldning. Når søkelyset kastes over oss, er rollene ikke til hjelp. Da må vi stå der som individer med fullt ansvar for våre ord og våre handlinger.

I «Øst for eden» av John Steinbeck møter vi bonden Adam som gifter seg med Cathy, en kvinne han knapt kjenner, men som han blir fullstendig opptatt av. Cathy ser at Adam kan bli nyttig for henne. Selv om hun forakter ham og ikke føler noe som helst for ham, går hun med på giftemål og blir snart gravid. Det er det Cathy ønsker minst av alt. Hun forsøker å ta abort, men mislykkes. Det ender med at hun føder tvillingene Cal og Aron. Kort tid etter fødselen forsøker Cathy å rømme. Adam vil hindre henne, men Cathy skyter ham i skulderen og klarer å rømme. Cathy nektet å fylle rollen som mor. Adam blir fullstendig slått ut og holder på å gå til grunne. Han makter ikke å forholde seg til sønnene sine eller holde gården i stand. Det blir den kinesiske tjeneren Li som må påta seg farsrollen.

«Spill rollen»

Det ender med at naboen i Salinasdalen i California, Samuel, ikke lenger orker å sitte rolig å se på at Adam går til grunnen, gården forfaller og de to sønnene lider under mangel på kontakt med sin far. Det ender med at han besøker Adam, slår ham i bakken og gir beskjed: «Du har å spille rollen din, Adam».

Endelig våkner Adam. Han oppdager at det er en del roller han kan fylle selv om han ikke er motivert, har lyst eller tror han kan makte det. Han stiger ut av deg selv, ut av sin egen depresjon og ulykke, og oppdager at det går an å fungere i en rolle som far, bonde og familiens leder selv om han føler at han ikke klarer det. Gjennom rollene han trer inn i finner han etter hvert tilbake til seg selv.

Rollen som fristelse til å opptre i strid med slik en egentlig er, til å skjule sine handlinger taushetens mørke.

Rollen som hjelp til å finne tilbake til seg selv, til å komme seg ut av det mørke som livet har kastet en inn i.