statsråder

Justisminister Anders Anundsen ble i går konfrontert med sine tidligere uttalelser om at han så på fartsgrenser som veiledende. Den salgs tale, som noen vil kalle modig, andre forkastelig, har en viss appell i Frps velgergrupper. Anundsen beklager ikke det han den gang sa. Han nøyer seg med å si at det ville han ikke sagt om han var justisminister den gang. Verre er det ikke. Rollene er ulike. En politiker i opposisjonen, skal tid tider provosere for å få fram sine poeng. Den slags kan ikke en statsråd holde på med. Han må ha fokus på å få gjennomført politikk.

Siv Jensen er en fighter. Hun kan stå på krava, være sta og bestemt, men hun kan også opptre balansert og løsningsorientert. Erna Solberg er samme typen. Vi må kunne regne med at Frp har fått ansvaret for de departementene de har vært mest interessert i. Erna Solberg kunne forsøkt å styre unna at Frp fikk statsråder på de områdene de står for en politikk som ikke har flertall i Stortinget. Strategien er heller blitt den motsatte.

Det betyr fint lite om et parti skifter ut en statsråd med mindre det er åpenbart at statsråden ikke holder mål. Magnhild Meltveit Kleppa og Lars Peder Brekk har ikke utmerket seg ved å ha gjort en dårlig jobb. Slik sett er det ikke er naturlig eller nødvendig statsrådskifte som skjedde i går.

Når det gjelder politiske topposisjoner, er det ikke rettferdighet som gjelder. Erik Solheim er en dyktig statsråd, har bøttevis av erfaring og tillit i ulike miljøer, en sterk posisjon i SV, og han er en støttespiller for Audun Lysbakken. Nå må han takke for seg i regjeringen sammen med Tora Aasland. Mediene mener å vite at Solheim er kraftig skuffet. Sannsynligvis har han regnet med at han ville få fortsette i en ministerpost.

Hadde denne saken handler om en bevilgning på 154 000 i jenteforsvarskurs i regi av en SVs ungdomsorganisasjon uten offentlig utlysning, ville Audun Lysbakken overlevd som statsråd uten problemer. Hadde det dukket opp et par e-poster til som hadde bekreftet det en allerede visste, ville det ikke hatt så mye å si. Det Lysbakken fortalte i går, kunne verken han eller andre statsråder kommet seg unna med. Det er ikke bare snakk om en bevilgning i strid med økonomireglementet. Det finnes en rekke eksempler på slike regelbrudd.

I næringslivet skjer gjerne skifte av sjefer så raskt at de som måtte være uenige i avgjørelsen, knapt får tid til å reagere. Styret har bestemt. Det er bare å ta beslutningen til etterretning. Et av de siste sjefsbyttene av denne sorten, som skapte en del bølger i offentligheten, skjedde i mars i år da Åse Aulie Michelet ble sparket som sjef for Marine Harvest. Hun hadde lagt fram et godt resultat for 2009 og hadde en sterk posisjon innad.