Lysbakkens dristige grep

Når det gjelder politiske topposisjoner, er det ikke rettferdighet som gjelder. Erik Solheim er en dyktig statsråd, har bøttevis av erfaring og tillit i ulike miljøer, en sterk posisjon i SV, og han er en støttespiller for Audun Lysbakken. Nå må han takke for seg i regjeringen sammen med Tora Aasland. Mediene mener å vite at Solheim er kraftig skuffet. Sannsynligvis har han regnet med at han ville få fortsette i en ministerpost. Tora Aasland har gitt uttrykk for at hun gjerne vil fortsette, men for henne kommer det nok ikke som en bombe at Lysbakken vil ha inn andre.

Erik Solheim ville ikke kommentere saken i går. Han vil nok si noe i forbindelse med statsrådsskiftet i  morgen. Det kan han si er at er at han gjerne ville ha fortsatt i regjeringen, men at han anerkjenner partileder Audun Lysbakkens rett til å sette sammen sitt lag. Det tror vi også Solheim kommer til å si. Han er for rutinert til å sutre offentlig.

Om Lysbakken gjør det riktige ved å ta ut de to veteranene og gi ministerpostene til sine to relativt unge nestledere, Inga Marte Thorkildsen og Bård Vegard Solhjell, og til sin utfordrer til partilederposisjonen, Heikki Holmås, er umulig å si. Det er kriseledelse Audun Lysbakken bedriver. I kriser må en ofte ta avgjørelser der en ikke har garanti for hvordan resultatet blir. Kriser preges av usikkerhet. Lysbakken vasser i usikkerhet. Selv om det var et overraskende lite mindretall som ikke støttet ham ved valget til ny partileder, er det stor usikkerhet om han posisjon i eget parti og blant velgerne. Han står heller ikke høyt i kurs hos Ap og SV. Lysbakkens fall ser ut til å dra hele regjeringen med seg nedover på meningsmålingene. Dagsavisen offentliggjør i dag en måling der Frp går fram med hele 6,3 prosent. Professor Frank Aarebrot mener den eneste forklaringen er den jobben Anders Anundsen gjør som leder av  Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Når alle statsrådene skal rapportere om hva de har gitt støtte til, blir det nok mye for kontrollørene å gripe fatt i framover.

Tilbake for SV

SV går 2,3 prosent tilbake på siste måling og ender på 3,8 prosent. Flere målinger har nå vist at SV ligger undrer sperregrensen. Situasjonen er med andre ord dramatisk for partiet. Lysbakken velger å satse på nye koster. Det betyr ikke at Solheim og Aasland har gjort en dårlig jobb. Lysbakken må eller vil ta et synlig grep som markere at noe nytt er på gang. Han håper det hye laget, de tre nye ministrene, kan representere en fornyelse, at de kan ta nye politiske grep og skaffe SV sårt tiltrengt ny oppmerksomhet. Det er grunn til å tvile på om det har en slik effekt. Lysbakken minner litt om en trener som gjør omfattende endringer i laget når det er et kvarter igjen av kampen og de ligger under med to null.

Det er faktisk et godt tegn at han våger å ta håndfaste avgjørelser i krisens stund. Ved at han plasser Holmås, Solhjell og Torkildsen på hvert sitt statsrådskontor oppnår han også en samlende løsning. Han slipper å ta plassen for Solhjell som parlamentarisk leder. Med sine to nesteledere i regjeringen, markerer han at det er meningen at SV skal fortsette det rødgrønne samarbeidet. Selv tar han ansvaret i Stortinget og skal sørge for å markere SVs politikk så tydelig kan det kan la seg gjøre når partiet samtidig sitter i regjering. Holmås, Solhjell og Thorkildsen har ingen tid å miste. Det er bare et og et halvt år til det er valg. De nye ministrene kan ikke bruke lang tid i startblokken. De må ut og løpe fort med en gang og få fram saker de mener SV kan vinne velgere på.

Høyt spill

Audun Lysbakken spiller et høyt spill. For ham selv som partileder er ikke risikoen så stor. Han kan nå stå utenfor å spille inn forventninger og krav til regjeringen. Han står langt friere med hva han kan si enn om han selv var minister. Det er en fare for at han driver egenmarkering av SVs politikk på en måte som øker spenningene blant de rødgrønne og som setter hele regjeringsprosjektet i fare. Det er imidlertid ingen grunn til å tvile på at Lysbakken ønsker å fortsette det rødgrønne samarbeidet. Det blir nå Bård Vegar Solhjells oppgave å sørge for at regjeringen legger fram en klimamelding som SV kan svelge unna. Da er krise før sommeren avverget.

Hvis SV fremdeles ligger under sperregrensen på meningsmålingene til høsten og frustrasjonen internt over å ikke få nok gjennomslag i regjeringen øker, vil Lysbakken kunne styre mot et brudd på en god sak. Men før den til kan også Jens Stoltenberg ha kommet til at det rødgrønne samarbeidet bør oppløses for at han skal bedre sine muligheter for å kunne fortsette som statsminister etter valget i 2013.