Sultne statsråder

Siv Jensen er en fighter. Hun kan stå på krava, være sta og bestemt, men hun kan også opptre balansert og løsningsorientert. Erna Solberg er samme typen. Vi må kunne regne med at Frp har fått ansvaret for de departementene de har vært mest interessert i. Erna Solberg kunne forsøkt å styre unna at Frp fikk statsråder på de områdene de står for en politikk som ikke har flertall i Stortinget. Strategien er heller blitt den motsatte. Med Anders Anundsen som justisminister har Frp fått styringen med asylpolitikikken og politiet. Samferdselsminister Ketil Solvik Olsen får ansvaret for vei og jernbane. Er det noen områder Frp må levere på, så er det på justis og samferdsel. Som Sosial og arbeidsminister er det Robert Erikssons oppgave å motbevise at Frp ikke står for en politikk som rammer de svakeste. Siv Jensen skal bryne seg på flokken av kompetente økonomer i Finansdepartementet som er landets beste når det gjelder å advare mot økt pengebruk. Solveig Horne skal forsvare tradisjonelle familieverdier og motta bøttevis av kritikk for at hun er for lite opptatt av likestilling. Tord Lien som olje- og energiminister har fått den letteste oppgaven. Han fortsetter der Ola Borten Moe slapp. Bransjen kommer fort over at de i denne omgang ikke får gå i gang med å lete etter olje og gass i Lofoten.

Når Erna Solberg sender Sylvi Listhaug inn i Landbruksdepartementet, demonstrerer hun for alvor at Frp skal få prøve seg på de områdene der de har størst fallhøyde. Frp har i årevis mast om at de vil ha en radikal omlegging av landbrukspolitikken. Ingen har vært større i kjeften enn odelsjenta Sylvi Listhaug. Hun karakteriserte så sent som i 2010 jordbruksavtalen som «et kommunistisk system der det offentlige regulerer alt». Hun vil slippe bøndene fri til å produsere det de vil og så mye de vil. Listhaug representerer den liberale fløy i partiet og skal nå lede det departementet som langt på vei er kjemisk fritt for liberalistiske holdninger. Det er et hav av avstand mellom det Sylvi Listhaug og det den forrige landbruksministeren, Trygve Slagsvold Vedum fra Senterpartiet, står for.

Erna Solberg vet at den landbrukspolitikken som skisseres i plattformen som Frp og Høyre har snekret sammen, var en viktig grunn til at KrF ikke ville være med i regjeringen. En kunne da tenke at Solberg ville valgt en diplomat fra Høyre til å lede dette departementet. Istedenfor sender hun inn Listhaug som alt er møtt med hoderysting og dyp skepsis fra bransjen. Noen tar ordet provokasjon i sin munn.

Ved å plassere Sylvi Listhaug i denne posisjonen, sier Erna Solberg klart fra til KrF og bøndenes organisasjoner at de må forberede seg på endringer. Det nytter ikke å sette seg på bakbeina.

Sylvi Listhaug er en politisk terrier. Hun gir seg ikke så lett. Hun er sulten på å vise hva hun duger til i den uriasposten hun nå har fått. Siden hun gikk av som byråd i Oslo, har hun jobbet som kommunikasjonsrådgiver. I går viste hun i praksis hva hun har lært. Hun vil legge premissene. Hun vil ha fram sitt perspektiv og vrir svar på alle spørsmål i den retningen. Hennes budskap i går var at hun ville spre optimisme i næringen, at hun vil iverksette de endringer som står i regjeringens plattform og at hun ønsker tett og god dialog med bøndenes organisasjoner.

I departementet lyser nok skepsisen mot henne. Det er sjelden en statsråd tiltrer med mandat til å snu opp ned på nær sagt det meste av det den forrige statsråden iherdig har forsvart. Embetsverket vil sørge for å gi henne motforestillinger. De har imidlertid trening i å innrette seg etter den politikken som skal føres.

Organisasjonene i landbruket orker neppe å gå den veien Listhaug staker ut for dem. Det vil ikke komme særlig mye ut av den dialogen hun inviterer til. De kan imidlertid ikke hindre henne i å gjennomføre det hun vil.

Det er i Stortinget Listhaug vil møte problemene. KrF vil bremse så godt de kan. Spørsmålet er hva Venstre kan gå med på. Det er en del i Venstre som har sansen for å ta et kraftig grep innen norsk landbruk og gi bøndene større frihet. Sylvi Listhaug må bare vise at hun har oversikt over det hun vil foreta seg. En rasering av norsk landbruk i løpet av få år, er det få som ønsker seg.