Lysbakkens totale nederlag

Hadde denne saken handler om en bevilgning på 154 000 i jenteforsvarskurs i regi av en SVs ungdomsorganisasjon uten offentlig utlysning, ville Audun Lysbakken overlevd som statsråd uten problemer. Hadde det dukket opp et par e-poster til som hadde bekreftet det en allerede visste, ville det ikke hatt så mye å si. Det Lysbakken fortalte i går, kunne verken han eller andre statsråder kommet seg unna med. Det er ikke bare snakk om en bevilgning i strid med økonomireglementet. Det finnes en rekke eksempler på slike regelbrudd. Det var ikke bare et par e-poster som manglet da han sa han hadde lagt fram alt. Det var i alt 14 e-poster og smser som skulle vært lagt fram første gangen. I tillegg var han inhabil da han bevilget 700 000 til et prosjekt som vennen Gjermund B. Skaar drev i regi av «Reform» der Lysbakken tidligere har sittet i styret. Så viser det seg også at Lysbakken selv har visst om tildelingen til jenteforsvarskurset. Dette var ikke noe statssekretær Kirsti Bergstø hadde skyld og ansvar for. Hun har handlet i god tro. Det var ingen grunn til å la Bergstø få syndebukkstempelet på seg.

Her snakker vi ikke lenger om et formelt brudd på en regel og en tvilsom bevilgning. Lysbakken har ledet et departement preget av systematiske svikt. Det er grunn til å stille spørsmål ved om også departementsråden bør skiftes ut etter det som er avdekket. Men er det den politiske ledelse som ville ha det slik, kan det være depatementsråden kan fortsette. Dette får den nye statsråden finne ut av.

Velges til leder

En del sentrale personer i SV har bestemt at Lysbakken skal velges som leder til helgen. Hadde disse avsløringene kommet noen uker tidligere, ville Heikki Holmås blitt valgt. Vurderingen i SV er at det vil gjøre nederlaget større om de nå skulle droppe den de mener er den beste lederen for partiet.  

Det er ikke slik at ledere som går på trynet, er diskvalifisert til å være ledere. Lysbakken er fortsatt et politisk talent, men det viste seg at han var for uerfaren som statsråd. Han omga seg med enda mer uerfarne, men desto ivrigere statssekretærer og et embetsverk som ikke har gjort jobben sin. Lysbakken og den politiske ledelsen har manglet dømmekraft og opptrådt som politiske kløner.

Lysbakken vil fremstille det som at han ikke har fått sparken, men at han har tatt regi på sin egen avgang. Vi vet ikke hva som har skjedd på bakrommet. Når det først skulle ende så galt, framsto han i går som en politiker som gjør noe riktig. Han tok ansvar og avsatte seg selv. Samtidig framstår han som en offensiv politiker, sugen på å lede SV. Han var seg selv i går, lettet over å ha fått satt fra seg en tung bør, virket det som. Han drev mindre spill i går enn han har gjort tidligere. Slik sett framsto han som en autentisk leder. Nå kan han konsentrere seg om det han skal si til landsmøtet. At Audun Lysbakken er den beste til å gjenreise SV, som de sier, vil de fleste utenforstående undre seg over. Men det er nå slik de tillitsvalgte i SV vurderer det.

Om dette betyr at  SV er på vei ut av regjering, er for tidlig å si. Hvis de rødgrønne først vil holde sammen, klarer de å finne ordninger som gjør at Lysbakken en periode ikke er med i regjeringen. Det er vel tre måneder til sommerferien. Så skal Lysbakken ha pappapermisjon igjen. Det er ingen god situasjon for partiet. Da må Jens Stoltenberg forholde seg til nestlederen i SV. Når Lysbakken er ferdig med pappapermisjonen eller tidligere, blir han nok statsråd igjen.

Bare SV

Audun Lysbakken skal nå konsentrere seg helt og fullt om SV. Han står selvsagt friere til å markere SVs syn på aktuelle saker når han ikke er med i regjeringen. Men Jens Stoltenberg vil ikke tillate at Audun Lysbakken opptrer som en løs kanon. Dessuten vet de begge at det gjelder å få Lysbakken inn i regjeringen igjen, dersom de rødgrønne overlever det neste halve året.

Spørsmålet er hva opposisjonen kan makte å få ut av det rotet som er avdekket i Lysbakkens departementet. De krever nå full gransking av hele regjeringen. De vil vite om den systematiske svikt som Lysbakken har avdekket i eget departement, også kan forekomme i andre departement. Dette er en form for «overkill». Det må være grense for forsøk på politiske utnyttelse av en situasjon. Riksrevisjonen viser temmelig stor graveiver når de avlegger departementene et besøk.

Både pressen og opposisjonen skal avdekke og kritisere brudd på regler og lover. Når det går så langt som det har gjort under Lysbakken, må det ryddes opp ved at en ny statsråd får ansvaret. Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet er et «bevilgningsdepartement». Her svømmer det av politiske korrekte søknader. Vi har null tro på at andre statsråder og departementsråder er ansvarlig for like mye rot og slendrian som er avdekket i Lysbakkens departement.