Udramatiske sjokk

Justisminister Anders Anundsen ble i går konfrontert med sine tidligere uttalelser om at han så på fartsgrenser som veiledende. Den salgs tale, som noen vil kalle modig, andre forkastelig, har en viss appell i Frps velgergrupper. Anundsen beklager ikke det han den gang sa. Han nøyer seg med å si at det ville han ikke sagt om han var justisminister den gang. Verre er det ikke. Rollene er ulike. En politiker i opposisjonen, skal tid tider provosere for å få fram sine poeng. Den slags kan ikke en statsråd holde på med. Han må ha fokus på å få gjennomført politikk. Nå står Anundsen fram som den fremste representanten for landets lover. Da blir det alt for mye støy om han skal uttale seg på en måte som skaper et inntrykk av at det ikke er så nøye om folk følger de lover vi faktisk har.

Anders Anundsen føler seg forfulgt av Tønsberg Blad. To dager etter valget brant han sine siste eksemplarer av avisen og la det ut som profilbilde på Facebook. Han vil ikke snakke med Aftenposten om saken. Generalsekretær i Norsk Presseforbund sier det er på tide at han rydder opp og går i dialog med avisen. Hun mener det er problematisk å ha en justisminister som boikotter et medium. Redaksjonssjef i Tønsberg blad sier til Aftenposten at de er rystet over kraften på reaksjonene hans og at de to ganger han forsøkt å få kontakt med Anundsen uten å lykkes.

Brenner aviser

Anundsen vil nok erfare at det blir for mye støy rundt dette profilbildet. Han gjør lurt i å fjerne det og si at han har fått markert sin misnøye med Tønsberg bladlenge nok. Det er nok av velgere der ute som er irritert på mediene og som synes det er på sin plass at politikere våger å svinge pisken over dem. Dette er ingen sak Frp taper velgere på. Det handler mer om at dette er en for liten sak for Anundsen å holde på med framover. Om han vil prioritere å snakke med journalister fra Tønsberg blad, er en annen sak.

Sylvi Listhaug kom seg godt gjennom Debatten på NRK i går. Hennes uttalelser om at norsk landbruk minner om et kommunistisk system, kommer ikke til å plage henne særlig framover. Det er det hun sier fra nå av og den politikken hun vil fronte debatten vil dreie seg om. I går framsto hun, til de rødgrønne, Bondelaget og Småbrukerlagets irritasjon, som en politiker som vil satse på landbruket og som vil bøndene vel. Hun må vise hva hun duger til.

Den som har fått mest motbør, er den nye barne- og familieministeren, Solveig Horne. I 2010 lurte hun på Twitter om det er «helt greit at det i barnehagene leses homoeventyr for små barn» og i 2011 mente hun at «jenter har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i» i forbindelse med en debatt om voldtekt. Like før valget ble hun i bladet Blikk sitert på at «transpersoner må inn under pasientlovgivningen. De hører hjemme under Helsedepartementet».

Det har blåst såpass friskt at Erna Solberg i går gjorde det klart at hun har full tillit til henne. Selvsagt han hun det. Alle vet da hva Horne står for. En må ikke late som om det er en arbeidsulykke at hun har fått ansvar for barn, familie og likestilling. Hun har ikke beklaget noe av det hun har uttalt tidligere, men sagt at dette var spissformuleringer som en politiker i opposisjon må kunne servere.

Stormen er snart over. Da kan det handle om det Horne sier og gjør i sin nye rolle. Det kommer garantert til å bli en god del baluba rundt Horne. Det er SV som har bestyrt det departementet hun overtar. Frp har særdeles lite sans for det SV har stått for på dette området. Derfor vil Horne gi kommandoen «holdt, høyre om» til et departement stuende fullt av embetsmenn og saksbehandler som har hatt stor sans for SVs retorikk og politikk.

Det er sant som Bård Vegar Solhjell sier til NRK i dag at statsråder bedriver verdikommunikasjon. Det er nettopp det Frp-statsrådene ønsker å gjøre. Ingen vet bedre enn SV at det er forskjell på å være opposisjonspolitiker og statsråd. Solhjell får smøre seg med tålmodighet inntil de nye statsrådene begynner å drive politikk. Han kan ha storslegge klar. Det blir nok å bruke den på for SV-ere som nå han uttale seg fritt uten å bli konfrontert med de konsekvenser makt og ansvar innebærer.