Olje-og energiminister Åslaug Haga har et svare strev med å få gjøre rede for hva som har skjedd da Eli Arnstad ble engasjert som konsulent. Hun vil ikke svare på om det var hun som tok initiativet til å få hentet Arnstad inn. Det er et sentralt spørsmål. Det hjelper ikke med forsikringer fra sin statssekretær om at hun ikke har deltatt i saksbehandlingen. Selvsagt ikke. Saksbehandling av ansettelser av konsulenter driver ikke statsråder med.
Eli Arnstad trakk seg som direktør i Enova da det ble framsatt anonyme påstander om at hun hadde trakassert ansatte. Hun orket ikke offentlig bråk om egen lederstil. Ikke lenge etter ble hun tauet inn som konsulent for olje -og energidepartementet. Hun får nærmere fem hundre tusen kroner i lønn og kompensasjon for en dags arbeid i uka.
Ære være Trond Giske for at han innkaller både ledelse og representanter for de ansatte i dag for å forsøke å løse konfliktene ved Nasjonalmuseet. Giske er en politisk luring, og vi har litt vanskelig å tro at han mener alvor med å utsette arbeidet med et nybygg for Nasjonalmuseet med henvisning til konfliktene på museet. Giske vil har ro før han lyser ut den lenge bebudete arkitektkonkurransen. Det er selvsagt ikke en holdbar begrunnelse.
Dette må være en skrekkelig dag for tidligere Ap-finansminister Sigbjørn Johnsen, som leder arbeidet i Pensjonskommisjonen. Her ble grunnlaget lagt for det pensjonsforliket som Stortinget samlet seg om. Det er blitt fint lite igjen av de innstramninger alle var enige om var helt nødvendige. Jens Stoltenberg orket ikke lenger å stå imot LO. Han punger ut inntil fem milliarder hvert år fremover, for at AFP skal bli omtrent som i dag.
Flere medier mener i dag å vite at Jens Stoltenberg har satt foten ned for den såkalte to spormodellen for å løse AFP-striden. Den går ut på at de som går av med "like god" AFP som i dag, mister muligheten for andre arbeidsinntekter. Den andre muligheten er å gå av som 62 år, men da med et lavere AFP-tilskudd, men med mulighet for å tjene så mye en vil. Det er den siste modellen Stortinget her vedtatt.
De best betalte lederne i bedrifter med 250 ansatte eller mer økte i fjor lønnen med 995 000 kroner. Gjennomsnittslønnen til den fjerdedelen som tjener mest er nå 4, 34 millioner kroner, skriver Dagens Næringsliv på grunnlag av ferske tall fra Teknisk beregningsutvalg. Lønnsutviklingen for alle ledere i bedrifter med mer enn 250 ansatte økte med 21 prosent. I denne perioden har en industriarbeider hatt en lønnsvekst på 5,5 prosent. Snittlønnen for en industriarbeider ansatt i en NHO-bedrift var i 2007 335.000 kroner.
- Det er helt fantastisk. Jeg er veldig lykkelig, sier hun til Dagens Næringsliv. Bakgrunnen er et samarbeid med Sparebankstiftelsen DNBNor.
Sykepleierforbundet trenger ikke stresse med tøffe forhandlinger med gnitne kommuner for å få høyere lønn. Likestillingsombudet vil ordne den biffen. Nå har nemlig likestillingsombudet slått fast at Harstad kommune bryter loven ved å lønne to avdelingssykepleiere lavere enn kommunens avdelingsingeniører. Likestillings- og diskrimineringsombudet har sammenlignet avdelingssykepleiernes lønn med fire sammenlignbare avdelingsingeniører i kommunen. De har like lang utdanning, like bred erfaring, stort ansvar og jobben er anstrengende.
Ingen vet egentlig hvor sterk LO-leder Roar Flåthen er. Han er selvsagt svakere enn Gerd-Liv Valla. Ikke er han valgt som leder av LO-kongressen, og ikke har han imponert som LO-boss så langt. Han har holdt hjulene i gang og roet situasjonene. Gerd-Liv Valla hørte til venstresiden i LO. Flåthen ligger er i sentrum. Etter at Valla gikk av, har venstresiden styrket sin posisjon. Det har skjedd ved å kjøre fram kravet om at AFP-ordningen ikke skal røres. Den skal være som i dag, på krona. Det hjelper ikke hva Stortinget har vedtatt. Det er det LO har satt fram krav om.
Kjell Magne Bondevik fikk kritikk for å være en for svak statsminister, for opptatt av å lete etter kompromisser fremfor å kjempe igjennom egne meninger. Vulgærutgaven sto Carl I. Hagen for. Han hevdet Bondevik bare var opptatt av sin egen posisjon og brydde seg mindre om hva slags politikk regjeringen førte. De som har lest Aftenposten de siste dagene, vil se at bildet av Bondevik som en som lot seg lede av de andre, ikke stemmer. Kjell Magne Bondevik kunne sette foten ettertrykkelig ned. Men det gjorde han bare når det var maktpåliggende for ham.