Lykkelig i maktkampen
- Det er helt fantastisk. Jeg er veldig lykkelig, sier hun til Dagens Næringsliv. Bakgrunnen er et samarbeid med Sparebankstiftelsen DNBNor. Nasjonalmuseet får stille ut nyinnkjøpt toppkunst for flere titalls millioner. Stiftelsen betaler. De går ikke av veien få å legge 10-15 millioner på bordet for et maleri de gjerne vil ha. Det har ikke Nasjonalmuseet råd til. Men nå blir toppkunst litt deres likevel.
Allis Helleland er vel unt den gleden.
Allis Helleland var en omstridt sjef for Statens museum for kunst i København. Der fikk hun gjort det som er jobben her: Få gjennomført sammenslåingen av de nasjonale museene og få ført opp et nytt museumsbygg. Det blir mye bråk når fagfolk skal omstilles og flyttes på. Det vet Helleland. Og det vet styret ved Nasjonalmuseet som ansatte henne i fjor. Det sto strid om hennes forgjenger, svenske Sune Nordgren fra første stund av. Fagfolkene ville ikke ha det felles Nasjonalmuseet som politikerne bestemte seg for.
Fremdeles stritter mange fagfolk imot. Og det går ikke mer en noen uker før en eller annen fagperson sier at politikerne bør ta rev i seilene og omgjøre beslutningen om et felles museum.
Nordgren ble til slutt så frustrert over maktkampen mellom ansatte, styre, ledelse og departement at han kastet håndkle og gikk ut av ringen. Og inn kom Allis Helleland. En del av fagfolkene vil si at med henne er det blitt enda verre. Hun er blitt anklaget for å kneble ytringsfriheten, plage ansatte, utvise et faglig skjønn som står til stryk, har en lederstil som splitter og skaper utrygghet og mistrivsel, ikke har hun klart å trekke nok publikum til museet, i det hele tatt: Det synges lange og høye klagesanger mot henne.
Det virker som om de ansatte ved Nasjonalmuseet mener hun bør pakke sakene sine og forsvinne ut av direktørstolen. For en måned siden sendte også 20 kjente akademikere og kulturpersonligheter et brev til Trond Giske og ba ham gripe inn. Men Giske vender det døve øret til.
Professor Rune Slagstad har skrevet kronikk i Aftenposten om at det er byråkratene i Kulturdepartementet som har tatt styringen og funnet på at museene skal slås sammen. Det har tidligere kulturminister Valgerd Svarstad Haugland protestert kraftig imot.
For en måned siden ba Helleland om et møte med de fagansatte for å drøfte konflikten. Da fikk de beskjed om at de ikke ville snakke med henne. De forholdt seg nå til styret. De avsatt liksom Helleland.
Og mediene skriver at nå øker presset mot Helleland og styret. Men det viker som om Helleland bare arbeider ufortrødent videre. Selvsagt er det tungt og komplisert når de ansatte setter seg på bakbeina. Men Helleland detter ikke av pinnen.
Det var henne styret ville ha. Og det virker som om både hun og styret klarer seg i maktkampen. I det lange løp er det nesten umulig for ansatte om det er aldri så sterke å vinne over styret og ledelse dersom de står samlet.
En sjef som baserer seg på oppslutning, som er opptatt av å bli godt likt og vel omtalt i de riktige miljøer og som ikke liker konflikter, ville ikke orket å leve måned etter måned i de spenninger som preger Nasjonalmuseet. Men en sik leder er ikke Helleland. Hun er valgt ut til denne jobbeb fordi hun tåler en støyt og ha evnet til å ta seg fremover i sterk motvind.
Nasjonalmuseet er en studie i hvordan makt utfolder seg. Politikerne har brukt sin beslutningsmakt. Byråkratene har brukt den makt som følger av at de kan legge premisser for de beslutninger som skal tas. Styret og daglig ledelse utøver den makten de har til å gjennomføre strategi og planer. Fagfolkene markere sin makt med å forsøke å svekke Hellelands fagloge posisjon og nekte å ha noe med henne å gjøre. Fagforeningene bruker sin makt til å fremføre klager og påstander om at hennes lederstil ødelegger arbeidsmiljøet. Og mediene utøver sin definisjonsmakt ved stadig å fremstille Helleland som problemet.
I dagens utgave av Ukeavisen Ledelse sier seniorforsker ved Copenhagen Business School at Hellelands utfordring er å lede "primadonnaer". Det er den betegnelsen hun gir dyktige fagfolk. De brenner for sitt fag, men kan fort gå i vranglås når de utsettes for ledelse som ikke er faglig forankret.
Siri Meyer, professor i kunsthistorie i Bergen, mener det utspiller seg en idekampm ved nasjonalmuseet og stiller spørsmål ved om direktørmakten vil kunne holde motkreftene i sjekk.
Kampen om ideene, kunsten, pengene og posisjonene fortsetter. Det er nok med denne striden som de fleste andre, aktørene vet ikke hvem som vil vinne og tape til slutt. Hvis det blir noen vinner av det da. Tapere blir det helt sikkert.