Bondeviks krigsdiplomati

Kjell Magne Bondevik fikk kritikk for å være en for svak statsminister, for opptatt av å lete etter kompromisser fremfor å kjempe igjennom egne meninger. Vulgærutgaven sto Carl I. Hagen for. Han hevdet Bondevik bare var opptatt av sin egen posisjon og brydde seg mindre om hva slags politikk regjeringen førte. De som har lest Aftenposten de siste dagene, vil se at bildet av Bondevik som en som lot seg lede av de andre, ikke stemmer. Kjell Magne Bondevik kunne sette foten ettertrykkelig ned. Men det gjorde han bare når det var maktpåliggende for ham. Det var det når det gjaldt norsk deltakelse i krigen mot Irak.

Det var ikke vanskelig å oppdage vinteren 2003 at Kjell Magne Bondevik og utenriksminister Jan Petersen uttrykte seg forskjellig om en mulig norsk deltakelse i den varslete krigen mot Irak. At det var delte meninger innad regjeringen om et så pass ømtålig spørsmål, var ikke noen sensasjon. Bondevik og Petersen maktet å fremstå som rimelig enig utad. Aftenposten avslører at spenningen mellom de to var så sterk at regjeringen holdt på å ryke. Thorbjørn Jagland spilte av viktig rolle når det gjaldt å dempe motsetningene og finne en samlende løsning.

Fredag 31 januar, i en samtale med Aftenposten, sår Bondevik tvil om Norge vil stille seg bak en krig i Irak selv om FNs sikkerhetsråd skulle vedta det. Her tilkjennegir Bondevik sin fundamentale motstand mot å gå til krig mot Irak. Det er da Thorbjørn Jagland ringer både Bondevik og Petersen og gjør det klart at Norge er forpliktet til å støtte et nytt vedtak i FNs sikkerhetsråd. Det sier han også offentlig, og få timer etter heter det i en melding fra Statsministerens kontor at Bondevik er enig i Jaglands presisering. Bondevik forsto at han som statsminister ikke kunne kjøre fram sitt eget syn slik han hadde gjort i intervjuet i Aftenposten. Han var statsminister og måtte virke samlende. Bondeviks redning ble at FN ikke stilte seg bak Irak-invasjonen. Dermed kunne regjeringen følge FN-sporet.

Etter dette tok Kjell Magne Bondevik styringen med regjeringens kommunikasjon utad. Bondevik gjorde det klart for Jan Petersen at i denne saken var det han som var sjefen. Petersen visste at Bondevik hadde lite å gå på. Han forsto også at Bondevik og Jagland var enige om at det måtte et nytt vedtak i FNs sikkerhetsråd til om Norge skulle kunne støtte USAs krigsplaner.

Det som kompliserte bildet var at lederen for UDs rettsavdeling, Rolf Einar Fife, hadde laget et notat der han åpnet for at USA og Storbritannia ikke trengte et nytt vedtak i FNs sikkerhetsråd for å kunne gå til krig mot Irak. Dette godtok ikke Bondevik. Fagavdelingen ble bedt om å gå en ny runde. Det endte med en kompromiss i Bondeviks ånd. Norge hevdet ikke som Sverige, Finland, Tyskland og Frankrike at Irak-krigen var i strid med folkeretten. Norges syn ble at det ikke var et "klart folkerettslig grunnlag" for krigen siden saken ikke kom opp til ny behandling i Sikkerhetsrådet. Dette var en så pass mild kritikk av USA at det åpnet veien for at norske ingeniørtropper kunne sendes til Irak noen måneder seinere- og da under britisk kommando.

I sine memoarer nedtoner Bondevik den sterke konflikten som var innad i regjeringen når det gjaldt krigen mot Irak. Dette burde Bondevik ha skrevet mer om. For her avslører Bondevik hva slags leder han er. Bondevik søker kompromisser. Det var det som gjorde han til en god sjef for de samarbeidsregjeringene han ledet. Men det finns grenser for diplomati og kompromissmakeri. "Overkjørte UD" er tittelen på Aftenpostens artikkel i dag. Det var nok slik UD og Jan Petersen opplevde det. Og det var slik det var - og slik det måtte være. Kjell Magne Bondevik satte foten ned. Han hadde gått av som statsminister fremfor å slå følge med George Bush og Tony Blair inn i Irak.

I ettertid kan vi konstatere at Kjell Magne Bondevik hadde rett. Han har neppe noe imot at Aftenposten har avdekket hva som faktisk skjedde bedre enn han har gjort i sin egen bok. Diplomaten Bondevik har ikke sett noe poeng i å gjøre uenigheten mellom ham og Petersen større enn nødvendig.