Giske i svadamodus

Ære være Trond Giske for at han innkaller både ledelse og representanter for de ansatte i dag for å forsøke å løse konfliktene ved Nasjonalmuseet. Giske er en politisk luring, og vi har litt vanskelig å tro at han mener alvor med å utsette arbeidet med et nybygg for Nasjonalmuseet med henvisning til konfliktene på museet. Giske vil har ro før han lyser ut den lenge bebudete arkitektkonkurransen. Det er selvsagt ikke en holdbar begrunnelse.

- Vi kan ikke pøse inn penger i en institusjon som det ikke er orden på, sier Giske til Aftenposten.

Hadde han satt i gang arkitektkonkurransen, kunne har bidratt til ro og retning.

Museums-Norge sukker oppgitt i dag. Sune Nordgren trakk seg blant annet på grunn av at hele byggeprosjektet havnet i en politisk sirup. Det ble bare prat. Nå fortsetter Giske praten.

Det er god grunn for styreleder Christian Bjelland å vurdere sin stilling. Ikke på grunn av konfliktene ved museet, men fordi staten trenerer en beslutning som er fattet om å føre opp en nybygg.

Giske snakker også om at det hadde vært bedre om staten hadde oppnevnt representanter til styret. Da ville det vært lette å ordne opp i den situasjonen som er oppstått. Her snakker Giske over seg. Det er da ikke mindre konflikter og uro i institusjoner hvor staten er eier eller oppnevner styrerepresentanter. Denne uken har vi fått en ny runde om konfliktene i det stalige Enova som endte med at Eli Arnstad trakk seg. Og bråket i statens Avinor har vi friskt i minne.

Politikere er ikke spesielt dyktige til å rydde opp i organisasjonsmessige konflikter.

Når det gjelder konfliktene ved Nasjonalmuseet, er det politikerskapte. Fra dag en av har fagfolk og ansatte motarbeidet beslutningen om Arkitektmuseet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst og Nasjonalgalleriet skulle bli et felles museum. Tidligere direktør Sune Nordgren fikk bøttevis av kritikk for at han kastet seg i kampen for å gjennomføre det faglige tungvektere var imot.

Hvis Giske i dag skjærer igjennom og sier han vil gå tilbake på beslutningen om å slå de fire museene sammen, vil de ansatte feire hele natten igjennom. Det er deres viktigste krav. Allis Helleland er en børste, et drivjern av en sjef som kjører på for å få skapt en enhet av de fire museene. Den organisering som styret har vedtatt, er i realiteten det nærmeste kan komme i å høre de ansattes syn. Her skal man under Helleland ha sjefer for hvert fagområde.

Vedtar styret omorganisering og lyser ut lederstillingene, er kampen mot et felles museum tapt. De ansatte kan selvsagt vedta sit down- streik i museumslokalene. Men dette blir for dumt.

Allis Helleland er helt sikker klar for å banke omorganiseringen igjennom. De ansatte kan ikke hindre det. De har fått muligheten til å uttale seg. Når det ikke vil det, står styret fritt til å gjennomføre sitt vedtak. De ansatte tar feil når de hevder at arbeidsmiljøloven hindrer ledelsen i å gjennomføre en organisering som de ansatte er imot.

Hvis Trond Giske i dag gjør det tindrende klart at det ikke er snakk om å reversere beslutningen om et felles museum vil de ansatte miste kraften i sin protest. Da vil de innse at slaget et tapt.

Det vil ikke bli ro ved Nasjonalmuseet om Allis Helleland og Christan Bjelland trekker seg og man får en ny direktør som med iver går i gang med å forene de fire museene.

Det viktigste Giske kan gjøre i dag, er å skape klarhet i om strategien for et felles museum ligger fast.

Å si at han ikke vil bygge et nytt museum før det er ro, er like håpløst som å si at han vil utnevne biskoper i Den norske kirke helt til magne nok ser poenget ved å stemme ved menighetsrådsvalgene.

Giske truer med pisken om dagen. Han bør heller ringe Stoltenberg, som er svært så rundhåndet for tiden, og be om få penger til gulrøtter til museal og kirkelig bruk.