Stoltenberg mot Flåthen

Publisert: 1. april 2008 kl 10.25
Oppdatert: 7. august 2008 kl 09.16

Flere medier mener i dag å vite at Jens Stoltenberg har satt foten ned for den såkalte to spormodellen for å løse AFP-striden. Den går ut på at de som går av med "like god" AFP som i dag, mister muligheten for andre arbeidsinntekter. Den andre muligheten er å gå av som 62 år, men da med et lavere AFP-tilskudd, men med mulighet for å tjene så mye en vil. Det er den siste modellen Stortinget her vedtatt.

Hvis det er riktig at regjeringen setter ned foten for "to spors-modellen", betyr det at man ikke har gitt etter for "sliter-retorikken" som AFP-aksjonistene i LO har kjørt fram som sitt hovedargument. Det argumentet er blitt svekket etter hvert som folk har forstått at de fleste som går av med AFP ikke er spesielle slitere, men som heller vil ha fri enn å arbeide. Det er forståelig. I Dagsrevyen i går møtte vi en kvinne som hadde gått av med AFP da hun fylte 62 år, men etter noen måneder angret hun. Hun savnet jobben. Det var ikke det samme å være alene og stelle hus og hage hele dagen.

Det er i samsvar med folks rettferdighetssans at de som pensjonerer seg tidlig ikke kan forvente å få like stor pensjon som de som arbeider flere år etter at de ideelt sett kunne tenkte seg å slutte å jobbe. Dette bør LO innse.

En som har bidratt aktivt med retorikkspredningen rundt AFP, er Magnus Marsdal. I sin minibok "AFP på en, to, tre" har første hovedkapittel tittelen "Du vil jo ikke ødelegge slutten av din tid som menneske". Han intervjuer en såkalt sliter på Aker Verdal som er 56 år og som ser mørkt på å måtte jobbe til han er 67 år. Men vi snakker da ikke om at noen skal ødelegge slutten av sin tid som menneske" i arbeidslivet. Den slags tilfeller er jo ivaretatt av reglene om uføretrygd. Vi forventer ikke at platearbeidere med stive knær og hjelpepleiere med vind rygg skal jobbe til krampa tar en. Når mennesker får helseproblemer, bør man bli arbeidsufør i første omgang på deltid. Hvis man er tilnærmet frisk som en fisk og velger å slutte å arbeide, skal det koste en noe. En bør komme dårligere ut enn en som slutter å jobbe fordi helsa begynner å skrante.

Det norske velferdssamfunnet kan ikke overleve en selvbestemt pensjonsalder på 62 år. Det er det i realiteten LO krever. Alt tyder på at regjeringen nå vil si nei til det. Regjeringen må fastholde prinsippene i pensjonsforliket. Så kan man selvsagt diskutere om levealderjusteringen skal slå inn gradvis. Prinsippet er viktig.

Den siste uken har både unge politikere og tillitsvalgte i LO advart mot en AFP-løsning som ender med at dagens pensjonister skummer fløten og de unge må ta regningen.

To spor-modellen-modellen er vanskelig å praktisere, og den er i strid med tanken bak pensjonsreformen. Folk skal tilskyndes, lokkes, motiveres til å arbeide lenger. De skal ikke straffes i årevis med ikke å kunne arbeide fordi de valgte å pensjonere seg da de var 62 år. Det vil ikke funger at en som tok AFP etter "slitermodellen" må betale tilbake AFP-midler hvis han kvikner til som 65-åring og tar seg en ny deltidsjobb.

Dagens næringsliv skriver i dag etter enn spørrerunde blant 38 fagforeningsledere, at lønn er viktigere enn pensjon. Dette er gode nyheter for Jens Stoltenberg. De innebærer jo at en god del av LOs medlemmer vil være rede til å gjøre slutt på den prinsipielle stillingskrigen de har havnet i med AFP. Det betyr også at NHO kan komme sterkere på banen. Vi aner konturene av et meget godt lønnsoppgjør kronemessig sett, men et kompromiss om AFP. Vel, dette er spekulasjoner. I dag spilles det for alle gallerier og ingen vet hvor smertegrensen går. Ingen vet om det blir streik i morgen eller ikke.

Det synes imidlertid klart at de mest hardbarkete AFP-krigerne i LO, har svekket sin posisjon. Når de tydeligvis ikke står så sterkt lenger i LO, kan de få større problemer med å vinne opinionen i en strek enn det de har regnet med.

NHO bør på sin side vise forhandlingsvilje og komme opp med nye løsninger. En mulighet er å la alle over 62 år få jobbe 90 prosents stilling mot å beholde full lønn. Et slikt tiltak kan bidra til et flere vil bli noe lenger i arbeid. I tider med knapphet på arbeidskraft, trenger vi denne typen. Det vi trenger minst er AFP som i dag. Vi håper Roar Flåthen i morgen tidlig står fram og viser lederskap ved å si klart ifra til sine medlemmer at det faktisk er nødvendig med en innstramning i dagens AFP-ordningen. Det er lov å håpe.