politisk analyse

Jonas Gahr Støre vil gjøre som Erna Solberg: Skyve vanskelige saker foran seg. Det er en strategi som fungerer best når man har et tålmodig flertall bak seg i Stortinget.

Høyres første problem er å bestemme hvilke avtroppende statsråder og komitéledere som skal settes på sidelinjen. Den langsiktige utfordringen er å håndtere konflikten mellom Frp og sentrum.

Jonas Gahr Støre lever fint med kritikk fra mediene, men det er alvorlig om også hans egne mener at han burde ha fått til en treparti-regjering. Han kan bli beskyldt for å la seg styre av Sp.

Erna Solberg er tidenes valgtaper, men det virker som om både hun selv, partiet hennes og mediene ser på 20-mandats-fallet som skjebnebestemt. Det kan være et skummelt selvbedrag.

Ungdommen var kanskje ikke så grønn som vi trodde, distriktsvelgerne er ikke hekta på dieselbil, og var det kanskje skriket fra byene, og ikke brølet fra bygda vi i mediene burde ha brydd oss om?

Når Sps fall ledsages av fremgang for SV/Rødt/MdG, forblir spørsmålene om ny regjering like uavklarte. Senterpartiets frykt for SV er reelt sett økende, selv om retorikken mot venstresiden tones ned.

FNs generalsekretær kan påvirke norsk politikk. Når han sier at alle land må slutte å lete etter olje og gass, skaper han trøbbel for mange partier – spesielt SV og Ap.

Sp-lederen sier han vil snakke om de politiske sakene, men det er han som har bidratt mest til at hovedtemaet for årets valgkamp kan bli spillet om regjeringsmakt.

Stortingspresident Tone Wilhelmsen Trøen har hisset på seg de rødgrønne. Hun anklages for å ha tatt ordre fra statsministeren, i stedet for å forsvare Stortingets rolle som kontrollør av regjeringen.

Regjeringspartiene snakker om Frp som om partiet fortsatt skulle være en del av regjeringskonstellasjonen. Det kan Venstre og KrF måtte betale dyrt for.