Spill-valgkampen

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv.

ANALYSE. Selv om vi bare er helt i starten av valgkampinnspurten, er det mulig med ganske stor sikkerhet å si hva som kommer til å prege den. Det temaet som kommer til å gå igjen i flest debatter og medieoppslag blir regjeringssamarbeid.

På den rødgrønne siden er spørsmålet hvem som skal sitte i regjering, og hvem som eventuelt skal være støtteparti. På den blå siden er regjeringskonstellasjonen avklart, men ingenting mer.

Det siste først. Dersom regjeringspartiene og Frp mot all formodning får flertall i det nye Stortinget, vet vi at dagens regjering fortsetter. Men vi vet også at Fremskrittspartiet har en klar strategi om å være opposisjonsparti. Frp-leder Sylvi Listhaug vil antagelig bruke første anledning til å fortelle regjeringen at den ikke kan regne med en stabil støtte fra hennes parti. Krise- og kaosstemningen i Stortinget vil komme ved første budsjettbehandling – en gang på senhøsten.

Mer skal ikke skrives om det, ettersom sannsynligheten for et borgerlig gjenvalg beregnes til langt under ti prosent.

Med eller uten SV?

Det er regjeringsspillet på den rødgrønne siden det aller meste dreier seg om nå. Spesielt den siste uken har spekulasjonene tatt av. Det skyldes i stor grad at Aftenposten refererte såkalt sentrale Ap-kilder som åpnet opp for at partiet kan sitte alene i regjering etter valget. I seg selv er ikke det overraskende. På denne plass er det mange ganger blitt skrevet at en ren Ap-regjering er en mulighet – rett og slett fordi Senterpartiet og SV kan komme i en situasjon der de forsøker å utelukke hverandre.

Det spesielle med Aftenposten-oppslaget var at det kom, og at det åpenbart var noen nær Jonas Gahr Støre som ønsket det slik. Det kan vanskelig tolkes som noe annet enn et svar på Senterpartiledelsens gjentatte meldinger om at de ikke vil ha SV med i regjering. Meldingen er ikke kategorisk. Sp har en bitteliten åpning for en trepartiregjering bestående av SV, Ap og Senterpartiet, men Sp-ledelsen gjør alt den kan for å fremstille denne åpningen som minst mulig.

Spesielt har det gjort inntrykk at Trygve Slagsvold Vedum i et intervju med Aftenposten rett før sommerferien snakket om mulighetene for å finne sammen med Høyre i enkeltsaker. Han var opptatt av å få frem at en Ap/Sp-regjering kan få et veldig stort spillerom i det nye Stortinget fordi den kan samarbeide i alle retninger. Et eksempel er oljepolitikken der Vedum mener at det vil være naturlig å inngå kompromisser med Høyre. På den måten slipper Sp/Ap å la SV/Rødt/MdG presse igjennom en politikk som sett med Sp-øyne er oljefiendtlig.

I seg selv er heller ikke en slik uttalelse oppsiktsvekkende. Det er overveiende sannsynlig at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i de neste årene vil føle seg tvunget til å samarbeide med høyresiden om oljepolitikken fordi de genuint rødgrønne partiene på ulike måter kommer til å kreve en kraftig brems eller stopp i petroleumsvirksomheten. Det vil ikke de store partiene på rødgrønn side kunne gå med på.

Mange ønsker seg vranglesing

Det spesielle med Vedums Aftenposten-intervju var at han nevnte flere saker der det kan bli aktuelt å samarbeide med Høyre. Spesielt var det underlig at han nevnte forsvarspolitikken der Senterpartiet i de siste fire årene har vært en profilert motstander av regjeringens politikk. En finlesing av intervjuet viser at det første og fremst var det norske NATO-medlemskapet Vedum var opptatt av å samarbeide med Høyre om, men i en valgkamp er det få aktører som leser avisintervjuer i beste mening.

Spesielt gjelder dette når det er ekstra mange som ønsker seg vranglesing. Det gjelder i tilfellet Sp og de rødgrønne. De blå har selvfølgelig interesse av å snakke om kaos på rødgrønn side, men også i Senterpartiet og hos de genuint rødgrønne partiene (Rødt/SV/MdG) er det mange som gjenforteller kaos-fortellingen. Ikke direkte, men indirekte.

For Sps del dreier det seg om å få fortalt sine borgerlig innstilte velgere at de genuint rødgrønne ikke kommer til å få noen innflytelse på den nye regjeringens politikk. SV, Rødt og MdG har det stikk motsatt. De må få fortalt sine velgere at Senterpartiet bare spiller og at partiet etter valget ikke vil ha noen andre muligheter enn å støtte eller å være med i en radikal venstresideregjering. Sps hovedmotstander i valgkampen er Solberg-regjeringen. Den må Sp være med på å kaste – uansett hvilke premisser det skjer på.

Det er også dette Ap-strategene prøver å få frem med sine anonyme meldinger i Aftenposten. Når de sier at Ap kan tenkes å regjere alene, er det nettopp for å få frem at politikkens tyngdelov gjelder. Det største partiet i midten av en opposisjon har størst makt, og ytterpartier i den samme opposisjonen har minimalt handlingsrom i regjeringsspørsmålet.

Det igjen gjør at det slett ikke er kaos i politikken. Vi vet at det blir regjeringsskifte, dersom de blå taper flertallet og vi vet at Jonas Gahr Støre blir statsminister, dersom Ap beholder stillingen som største parti. Så blir det valgresultatet som avgjør både hvilke partier som skal være med i regjeringen og hvilke kompromisser som må inngås for å sikre styringsgrunnlaget for den nye regjeringen.

Sp har mye å tape

Når såpass mye kommer til å være uklart helt frem til valgnatten, virker det ganske dumt å bruke så mye energi på regjeringsspekulasjoner nå. Senterpartiets folk er blant dem som har stått fremst i rekken av alle de politikerne som sier at det må bli mindre snakk om regjeringsspill og mer snakk om de politiske sakene frem mot valget. Velgerne skal først og fremst ta stilling til partienes forslag til politikk.

Sps opptatthet av å snakke om politikk istedet for spill virker mildt sagt hult når det er det partiet som aller mest har invitert til spekulasjoner om regjeringskonstellasjoner. Samtidig er det veldig lett å se hvorfor Senterpartiet opptrer slik det gjør. Partiets vekst på meningsmålingene dreier seg i ganske stor grad om at det har hentet titusenvis av velgere fra regjeringspartiene og Frp. De velgerne kan være borte innen valgdagen, dersom de blir redd for at Sp vil bruke sine stemmer i Stortinget til å gi en ytterliggående venstreside makt og innflytelse.

Historisk sett kommer Senterpartiet ganske sikkert til å gjøre et knallvalg i høst. Likevel kan det bli dårlig stemning på valgnatten. Hvis for eksempel partiet ender på 13 prosents oppslutning, vil det være nesten tre prosentpoeng opp fra forrige valg, men fire prosentpoeng ned fra dagens gjennomsnitt på målingene.

Trygve Slagsvold Vedum har rett og slett veldig mye å tape. Da er det ikke rart at han lar være å følge sin egen oppfordring om å unngå taktikkeri og spill. Det kan være nødvendig, og det er en viktig del av valgkampen. Uansett hvor lite vakkert det er.