Edrulighetens uke

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE. Det koker alltid litt ekstra i siste uke av en valgkamp. Partiene jobber intenst både med å skjerpe og å dempe budskap.

Denne onsdagen fikk vi plutselig høre at Miljøpartiet de Grønne kanskje kan forhandle med Senterpartiet om regjering likevel. Samtidig knallet Ap-leder Jonas Gahr Støre til mot «en saks-partiene» Rødt og MdG som får klar beskjed om at de heller får velge Erna Solberg, om de ikke er fornøyd med politikken til den kommende Støre-regjeringen.

MdG og Rødt har gått skikkelig i strupen på hverandre i diskusjonen om hvilke saker det andre partiet kommer til å prioritere bort. MdG anklager Rødt for å glemme klima, Rødt svarer med MdG ikke bryr seg om de som ikke har råd til å reparere tennene.

Fort glemt

Neste uke kommer en god del av denne ukens utspill til å være glemt. Da er det samarbeid mellom partiene som gjelder. Da vil også valgforskerne kunne begynne sitt arbeid med å finne ut av hva som egentlig skjedde i dette valget. De vil kunne sjekke kvaliteten på det vi i mediene har skrevet om velgerbevegelsene. Da kan det være greit at mange av oss har brukt den siste uken til å korrigere de forestillingene som vi har brukt noen år på å festne.

Det er spesielt tirsdagens resultater fra skolevalgene som har fått mange av oss til å revidere tidligere oppfatninger. Miljøpartiet de Grønne gjorde det overraskende dårlig, og Frp forbauset alle ved å vise seg å ha et relativt godt grep om ungdommen. Har vi i mediene enda en gang latt oss forlede av det vi har sett utenfor kontorvinduene i Oslo? Vi har trodd at den store oppslutningen om ungdommens klimabrøl i Oslos sentrumsskoler har vært representativ for skoleungdom over hele landet.

Det er neppe tvil om at vi har vært alt for generaliserende i vår omtale av ungdommen, og at den generaliseringen i for stor grad har vært Oslo-basert, men det er verdt å minne om at skolevalgresultatene kan tolkes på mange ulike måter. En alternativ tolkning er at klimasaken nå er blitt politisk felleseie i ungdomspolitikken. Unge Høyre er like opptatt av å få til en rask nedgang i klimautslippene som AUF og Sosialistisk Ungdom. Det er virkemidlene som skiller dem, og i diskusjonene om virkemidler er det ekstremt vanskelig å orientere seg. Ikke bare for skoleelever, men for velgere flest.

Kanskje bør også skolevalgresultatene i år tolkes med ekstra stor varsomhet ettersom flere av partienes ungdomsorganisasjoner er blitt svekket av den lange korona-perioden. Kanskje er MdGs overraskende dårlige resultat også en effekt av at partiet har et organisatorisk svakere ungdomsparti enn Høyre og Arbeiderpartiet.

Er by og land likere enn vi trodde?

Dette vil vi kanskje få vite litt mer om når valgforskerne får tolket ferdig sine spørreundersøkelser.

De vil helt sikkert konstatere at MdG har størst troverdighet blant velgerne når det gjelder å bekjempe klimaendringene, men det kan hende at resten av feltet ikke ligger så langt bak, og at det er ganske samlet.

Det er eksempelvis verdt å minne om at Høyre i regjering har gått inn for en mye kraftigere økning av CO2-avgiften enn det noen hadde trodd var mulig bare for et år siden.

Den generelle antagelsen i mediene har vært at Høyres forpliktelse til å øke CO2-avgiften også for fossil-bilistene har ført til stemmetap i distriktene. Senterpartiets styrke de siste to årene har jevnt over blitt forklart med kamp mot sentralisering og kamp mot avgifter og reguleringer som rammer folk i spredtbygde strøk.

Når Sp faller litt på målingene, og når MdG, Rødt og SV faktisk gjør det relativt bra også i typiske distriktsfylker, kommer de alternative forklaringene. Kanskje er ikke folk i distriktene så annerledes fra de i byene likevel.

Bergens Tidenes kommentator Jens Kihl har lenge argumentert langs de linjene, men han hadde et ekstra godt poeng denne uken: Bilforhandleren i Årdal solgte ikke en eneste fossilbil i hele august. El-bilene er nå blitt så gode at de kjøpes av folk over hele landet – kanskje med unntak av Nord-Norge.

Og jamen kom det ikke en undersøkelse i forrige uke som viste at det er folk i Akershus som kjører lengst og mest. Der er det relativt lett å planlegge seg bort fra rekkeviddeangsten.

Todelingen mellom distrikt og by er også kommet opp til diskusjon i pressen. NRKs Lars Nehru Sand pekte denne uken på at Sp foreløpig ligger an til å øke stortingsgruppen sin med to representanter, mens SV, MdG og Rødt kan få 22 flere på Stortinget enn det de har hatt i inneværende periode.

Sand stiller spørsmålet om vi i mediene kanskje har vært alt for opptatt av brølet fra bygda, mens vi knapt har brydd oss om byvelgernes interesser.

Fremgangen til de genuint rødgrønne kan i ganske stor grad forklares med at de gjør det ekstremt bra i Oslo.

Ap «glemte» Oslo?

Spørsmålet er godt, og det bør ikke bare stilles til mediene. Også strategene i de store partiene har hatt det meste av oppmerksomheten sin rettet mot Senterpartiet og distriktspolitikk.

Selv om det ikke er riktig å si at Arbeiderpartiet helt har forlatt Oslo, så er det ingen tvil om at partiet i de siste to årene har jobbet målbevisst for å demme opp for det som i lang tid var en velgerflukt til Sp.

Det fasinerende helt frem til sommerferien var at Aps orientering mot distriktene ikke så ut til å være særlig kostbar. Det forsvant ikke så mange velgere til SV, MdG og Rødt.

Ikke før i valgkampinnspurten.

Da plutselig vokste strømmen av velgere fra Arbeiderpartiet og utover mot den rødgrønne kanten. Når det etter valget kommer til å bli diskusjon om hvorfor Ap ikke klarte å løfte seg mot gamle høyder, kommer «farvelet til storbyene» til å bli en viktig forklaring.

Det vil bli hevdet at Arbeiderpartiet sentralt lot Oslo-partiet seile sin egen sjø, og at det lagde en profil som var alt for tradisjonalistisk og distriktsorientert. Motstanden mot regjeringens forslag til rusreform vil bli trukket frem som en viktig symbolsak.

Og da er sirkelen sluttet. I forkant av Arbeiderpartiets landsmøte var vi mange i mediene som hevdet at det ville være veldig alvorlig for partiets oppslutning om det sluttet seg til Senterpartiet og KrF i ruspolitikken.

Etter landsmøtet skjedde det ingenting på meningsmålingene, og det ble fastslått at kommentariatet i alt for stor grad var påvirket av diskusjonene på twitter. Vi fanget ikke opp de egentlige strømningene i folket.

Når valgresultatet skal tolkes, kan det hende vi kommer til at de strømningene vi mente å se i forkant av Ap-landsmøtet likevel var der. De manifesterte seg bare ikke før i valget fem måneder etter landsmøtet.

Det skal bli godt å la valgforskerne overta.