Forsiktig start

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE. Den første store debatten i det nye Stortinget ble en tam affære. Ikke fordi representantene fra opposisjonspartiene var spesielt tilbakeholdne, men fordi de ikke helt visste hvordan de skulle angripe Støre-regjeringen.

Dens profil er foreløpig for uklar. Verken Hurdalsplattformen eller valgene av statsråder gir grunnlag for krass og spesifikk kritikk.

Frp fikk i pose og sekk

Fremskrittspartiets representanter kunne riktignok godte seg over uklarhetene som er oppstått om bensinprisene.

Mens det i Hurdalsplattformen både står at CO2-avgiften skal opp og at drivstoffavgiftene skal ned, har klimaminister Espen Barth Eide vært på radio og forsikret at bensin- og dieselprisene skal opp.

Frp fikk dermed i pose og sekk. Partiet kunne både kritisere Senterpartiet for å ha gitt etter for Aps krav om en kraftig CO2-økning, samtidig som både Ap og Sp fikk kritikk for at de vil gjøre det mye dyrere for folk å kjøre fossildrevet bil.

De andre partiene hadde det verre.

Høyres talere mistenker regjeringen for å legge til rette for en næringspolitikk der staten er alt for mye involvert, men formuleringene i Hurdalsplattformen er såpass vage at Høyre ikke fikk noe konkret å henge kritikken på.

Det er symptomatisk at Høyres Trond Helland, som tok den aller første replikken i stortingsdebatten onsdag formiddag, spurte Aps parlamentariske leder om hva som egentlig ligger bak punktene om tillitsreform.

Rigmor Aasrud var åpenbart ikke forberedt på det spørsmålet, men svarene var ikke vanskelig å gi. Inntil videre er det ikke løftene om å gi ansatte i forvaltningen og i velferdstjenestene mer tillit som skaper problemer for regjeringen.

El-priser og abort

Den vanskeligste saken for regjeringen denne uken er definitivt strømkrisen.

Krise-ordet er i overkant tabloid, men helt uavhengig av rekordprisene i Sør-Norge denne uken, så er det et faktum at prisene har vært uvanlig høye lenge, og at mange vil få uventet store strømregninger i tiden som kommer.

Gjennom flere tiår har politikerne lært seg at det er få ting som er mer politisk følsomt enn el-prisene. De oppfattes som politisk bestemte – uansett hvor tydelig det er at været også spiller en ganske så betydelig rolle.

Nesten alle opposisjonspartier har derfor denne uken lagt inn egne forslag for å hjelpe såkalte strømofre.

Det er allerede klart at regjeringen raskt kommer til å foreslå at bostøtten skal heves, men energiminister Marte Mjøs Persen er nødt til å komme opp med mer enn det. Rask må hun være også.

SVs nestleder Kirsti Bergstø har sagt til flere medier at bostøttehevingen må være klar innen utløpet av denne måneden. I tillegg har hun bedt regjeringen om straks å sette i gang arbeidet med en helt ny søknadsbasert ordning for de som har høye strømutgifter og lave inntekter.

Nybakt finansminister Trygve Slagsvold Vedum er slett ikke interessert i å bruke tid på å lage en helt ny støtteordning nå, men det kan hende han ikke har noe valg. SV er nødt til å få gjennomslag for en god del saker, dersom partiet skal operere som et noenlunde stabilt støtteparti for regjeringen.

SV venter

Og det er forholdet mellom regjeringen og SV absolutt alle var mest interessert i under den såkalte erklæringsdebatten i Stortinget onsdag og torsdag denne uken. SV-representantenes innlegg og replikker ble forsøkt tolket i ulike retninger, men det var strengt tatt lite å finne.

SV vil vente. Først når regjeringens første forslag til konkret politikk skal behandles i Stortinget, vil vi får noen signaler om hvordan SV tenker seg å utøve opposisjonsrollen.

Noe av det mest spennende da blir om SV vil forsøke å etablere en mer langvarig relasjon til regjeringen, eller om partiet legger opp til å ta stilling til regjeringens forslag fra sak til sak.

Jonas Gahr Støre ønsker seg helt sikkert den første løsningen. Han har foreløpig lagt seg på den samme linjen som Erna Solberg fulgte i sine åtte år. Han avklarer det som absolutt må avklares. Alle konfliktsakene som kan vente, blir skjøvet fremover i tid.

Abortsaken er et eksempel. Der valgte Aps og Sps forhandlere på hotellet ved Hurdalssjøen å bli enige om en grundig utredning, samtidig som de fastslo at partienes representanter i akkurat den saken skal få stemme fritt.

Støre og Vedum har et visst håp om at det i Stortinget vil være såpass stor respekt for kompleksiteten i abortspørsmålet at det ikke vil bli presset frem noen avstemninger innen kort tid.

Men de to må basere seg på håpet. Mange av Aps og Sps stortingsrepresentanter har hatt et sterkt engasjement i abortsaken, og det vil være vanskelig for dem å la være å gi uttrykk for sin mening i stortingssalen bare fordi partitoppene ber dem om det.

Dersom abortsaken blir satt på spissen tidlig, kan det bli sur stemning både innad i regjeringskoalisjonen og i forholdet mellom SV og regjeringen.

Isolert sett er ikke det noe problem for regjeringen. Det hører med til det politiske spillet at samarbeidende partier er rasende og sure på hverandre fra tid til annen. Det avgjørende er at de ikke må være sure og sinte for ofte.

Stortingsslalåm eller SV-avtale?

Det som virkelig kan gjøre livet surt for den nybakte statsministeren, er om situasjonen i Stortinget blir slik at han stadig må søke støtte fra høyresiden for å få flertall for mange av regjeringens saker.

SV mener trolig alvor når partiet sier at det ikke vil akseptere en regjering som kjører slalåm mellom høyre- og venstresiden.

Audun Lysbakkens klare melding til regjeringen er at den må representere alle de 100 stortingsrepresentantene som tilhører de rødgrønne partiene. Slik han tolker valgresultatet, ville ikke bare velgerne bli kvitt Erna Solberg − de ville også ha et klart politisk skifte i rødgrønn retning.

På den annen side: Hva skal SV gjøre, dersom Støre-regjeringen i utstrakt grad kjører slalåm? Det er vanskelig å tenke seg at partiet vil utløse en regjeringskrise.

Partiets dilemma vil vise seg med all tydelighet i månedsskiftet november/desember.

Da skal SV etter planen bli enig med regjeringspartiene om de endringene til statsbudsjettet som blir lagt frem i starten av november. Det er i den første budsjettavtalen mellom SV og Ap/Sp det vil være mulig å foreta reelle tolkninger av de tre partienes samarbeidsstrategi.

Frem til da kommer partiene aller mest til å føle hverandre på tennene.

Det betyr også at Jonas Gahr Støres mannskap får litt tid på å områ seg i regjeringskontorene før de merker konsekvensene av at regjeringen ikke har flertall bak seg i Stortinget.