Ny strekk i laget

Aslak Bonde analyserer norsk politikk for Dagens Perspektiv. 

ANALYSE | Senterpartiet kan fortsatt stå frem som en av vinnerne på valgnatten. Selv om partiet nå faller, ligger det på alle målinger an til å gå frem fra valget for fire år siden. Antallet stortingsrepresentanter kan øke.

Det er også verdt å minne om at Trygve Slagsvold Vedums opprinnelige mål for dette valget var at Senterpartiet skulle bli landets tredje største parti. Det er et mål som absolutt er innen rekkevidde.

Det er til og med sannsynlig. En god del av de velgerne som er forsvunnet på den siste tidens målinger har satt seg på gjerdet. De var for en stund siden innstilt på å stemme på Trygve Slagsvold Vedums parti, men nå er de blitt usikre. Det er lettere å hente tilbake velgere som har satt seg på gjerdet enn å hente de som sier at de nå vil stemme på andre partier.

Raske velgerbevegelser

Sannsynlighetsberegning i denne valgkampen er, imidlertid, ekstra vanskelig. Velgerne beveger seg mer og raskere enn noen gang. I tillegg er de nasjonale medienes dagsorden for valgkampen enda mer skiftende enn det vi har vært vant til. Det har aldri skjedd før at FNs generalsekretær har blandet seg inn i norsk valgkamp. Det gjorde han denne gangen da han sa at alle land som leter etter fossile energiressurser bør slutte å lete. Den klimapolitiske debatten ble plutselig supplert med reell og omfattende diskusjon om petroleumsvirksomheten.

Inntil videre ser det ut til at skiftet av dagsorden har tjent de grønne partiene, men det kan også tjene Frp, som fremstår som det mest oljevennlige partiet. I en polarisert diskusjon vinner gjerne de som er på ytterpolene.

Dette betyr at Fremskrittspartiet kan gjøre seg et lite håp om å få den samme fremgangen i de siste ukene som SV har hatt frem til nå. De to partiene kan begge komme over ti prosents oppslutning, og da er det kanskje ikke langt igjen til Senterpartiet. Kampen om å bli tredje størst kan bli beinhard.

Den kampen er av mer symbolsk enn reell betydning. I praksis betyr den mest for kontorfordelingen i Stortinget og talerekkefølgen i debattene. Det politisk viktige er at det nå kan se ut som om vi går en fremtid i møte der vi har to partier på pluss minus 20 prosents oppslutning og tre partier som hver støttes av en tiendel av velgerne. De tre – Frp, Sp og SV – vil være fastpunkter i et politisk landskap som må tegnes i tre dimensjoner. Den tradisjonelle høyre-venstre aksen vil bli supplert med en politisk konflikt-akse som er aktualisert i mange land i det siste tiåret – nemlig de tradisjonelle og rurale mot de moderne og urbane.

Klimakampen blir eksistensiell

Denne forutsigelsen bygger på to premisser som på valgdagen kan vise seg å være gale. Det ene er at Arbeiderpartiet ikke klarer å løfte seg i de siste ukene. Det er fortsatt mulig at det vil komme en strøm av Høyre-velgere til Ap nå i sluttfasen. Motivet vil i så fall være å støtte opp om Jonas Gahr Støre i et forsøk på å få et styringsdyktig regjeringsalternativ. Det er mange tradisjonelle Høyre-velgere som alltid har ønsket seg en storkoalisjon av de to «fornuftige» partiene Høyre/Ap. De kan i år bidra til at det blir et katastrofevalg for Erna Solberg og en udiskutabel seier for den nye statsministeren Jonas Gahr Støre.

Det andre premisset som kan vise seg å være feil, er at SV blir det ene fastpunktet på den tradisjonelle konfliktaksen mellom blått og rødgrønt. Antagelsen hos de fleste observatører er at Rødt og MdG kommer til å gjøre det dårligere i valget enn det dagens meningsmålinger tilsier, og at SV blir en tydelig storebror blant de genuint rødgrønne. Det kan vise seg å være feil.

Det har aldri skjedd før at FNs generalsekretær har blandet seg inn i norsk valgkamp

Det er nå en økende andel velgere som oppfatter kampen mot klimaendringer som eksistensiell. De kan komme til at det i år er aller viktigst å bruke stemmeseddelen til å understreke alvoret overfor politikerne. De vil ikke denne gangen la seg skremme bort i siste liten av det som måtte være av fanatiske vegetarianere og bilmotstandere i den grønne bevegelsen.

Rødt kan nyte godt av generelle anti-politikk stemninger i folket. Selv om sakene er totalt annerledes, er det verdt å minne om bompengepartiets suksess for to år siden. Det er mange velgere der ute som tar avstand fra partier som i den politiske hverdagen stadig vanner ut sin egen politikk. Når Rødt så tydelig sier at det ikke ønsker å være med i regjering, appellerer det til denne typen velgere. Bjørnar Moxnes og hans folk kan bli foretrukket også på valgdagen av velgere som frykter at SV vil bli for ettergivende i regjeringsforhandlinger med Ap og Sp.

Etter valget

Dermed er vi over på det som høyst sannsynlig vil skje etter valget. Erna Solbergs håp om et andre gjenvalg er like lite nå som det har vært i hele sommer, og Jonas Gahr Støre vil etter all sannsynlighet starte arbeidet med å danne en ny regjering umiddelbart etter valgnatten.

Da vil han forsøke å berede grunnen for en klassisk rødgrønn regjering bestående av Ap, Sp og SV. Akkurat denne uken kan man tro at han vil lykkes. Senterpartiet har bestemt seg for å tone ned sin retorikk mot SV, og å gjøre det enda tydeligere enn før at Høyre er hovedmotstanderen.

Realiteten er imidlertid at sannsynligheten for en tradisjonell rødgrønn regjering i hvert fall ikke er blitt større de to siste ukene. Vel mister Senterpartiet selvtillit, men SVs selvtillit er økende. Partiet kan få en størrelse som gjør at en klassisk rødgrønn regjering blir mye rødere og grønnere enn Senterpartiet ønsker seg. Ikke minst vil SV kunne forlange gjennomslag i noen av de verdisakene som virkelig provoserer det verdikonservative Senterparti-grunnplanet.

Ekstra problematisk for Senterpartiet og Arbeiderpartiet blir det dersom en ny regjering blir avhengig av støtte fra Rødt og eller MdG. Da vil SV kunne bruke disse to ytterpartiene til å presse igjennom enda mer av sin primærpolitikk. Strategene i både Sp og Ap vil frykte at vi får en regjering som vil ligne ganske mye på byrådet i Oslo. Ikke med de samme partiene, men med noe av den samme politiske profilen. Den oppfattes både av Ap og Sp utenfor Oslo som altfor radikal.

Jonas Gahr Støre og hans folk er ekstremt opptatt av at Ap nasjonalt skal fremstå annerledes enn Ap i Oslo. Det betyr blant annet at det definitivt ikke blir noen Ap/SV/MdG-regjering, selv om den med støtte fra Rødt skulle få rent flertall i det nye Stortinget.

Da danner heller Arbeiderpartiet regjering alene – uansett hvor dårlig valgresultatet blir.