jens stoltenberg

Offentlige personer må finne seg i at mediene til stadighet gir et feilaktig bilde av hvem en er, hva som driver en og hva en vil oppnå. Mediene har en tendens til å være enig med siste taler. Journalist og kommentatorflokken mener fort det samme. Heldigvis for den som blir utsatt for medienes vurdering, er hukommelsen ikke særlig god. Den som i en situasjon kan bli beskrevet som svak og vinglete, kan i en situasjon noen måneder etterpå bli beskrevet som sterk og uforsonlig.

For to uker siden oppsto det en gedigen debatt om det Knut Storberget sa eller ikke sa i en telefonsamtale med bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen. Hun følte seg presset til å mildne kritikken av politiets innsats 22.juli. Storberget tilbakeviste dette. Inge av de kunne huske nøyaktig hva som ble sagt for vel to måneder siden.

Det kom uventet at statsminister Jens Stoltenberg  så til de grader tok ansvar for 22. juli under trontaledebatten i Stortinget i går. Og det var ikke et generelt ansvarsutsagn statsministeren kom med. Han var presis og nevnte blant annet helikoptrene som det har stått mye strid om, og der det med god grunn kan stilles spørsmål ved hvorvidt regjeringen og politiet har fulgt opp Stortingets vedtak.

– Jeg fikk ikke ta de nødvendige operative grepene og fikk kjeft etterpå for at det ikke var gjort. Det var min tøffeste tid som Nav-direktør, sier Tor Saglie til Dagsavisen. Han ledet Nav i fem år fra starten av. Nå arbeider han ved Universitetet i Oslo med analyse av offentlig politikk. Det er situasjonen i 2008, da konsekvensene av finanskrisen veltet inn over Nav, han viser til. Da «tryglet og ba» han om å få ansette flere saksbehandlere for å ta unna de voksende køene.

Når ulykker og katastrofer skjer, forlanger folk, anført av medier og politikere, å få vite hva som har skjedd, hvem som har skylden og hva som kan gjøres for at det ikke skal skje igjen. Anders Behring Breiviks udåd er så grusom, uvirkelig og sjokkerende at «ansvar og tiltak for å forebygge»-debatten har fungert på en annen måte.

Finanskrisen bidro sannsynligvis til at de rødgrønne vant valget i 2009. Den ga dem muligheten til å bruke diverse titalls milliarder mer enn i gode tider for å sørge for at de økonomiske hjulene ikke stoppet opp. Alle vestlige land brukte samme medisin – de pøste på med penger. Å bruke noen  titalls milliarder mer enn i normale tider, er problemfritt for Norge. Vi har et gigantisk oljefond å ta av. For alle andre vestlige land og USA, er situasjonen motsatt.