«Alle brytere samtidig»-politikk

– Jeg fikk ikke ta de nødvendige operative grepene og fikk kjeft etterpå for at det ikke var gjort. Det var min tøffeste tid som Nav-direktør, sier Tor Saglie til Dagsavisen. Han ledet Nav i fem år fra starten av. Nå arbeider han ved Universitetet i Oslo med analyse av offentlig politikk. Det er situasjonen i 2008, da konsekvensene av finanskrisen veltet inn over Nav, han viser til. Da «tryglet og ba» han om å få ansette flere saksbehandlere for å ta unna de voksende køene. Men han fikk beskjed om å vente til et budsjettvedtak forelå. I januar 2009 eksploderte «kø-skandalen» i mediene. Nav ble nærmest et skjellsord.

Toe Saglie er en lojal byråkrat til fingerspissene. Han vet at det ikke nytter å profilere seg i mediene i motsetning til den statsråden som har ansvaret. En må gjør det beste ut av det innenfor de rammer en får. Jobben er å iverksette så godt det lar seg gjøre det politikerne bestemmer.

Nå er en ny Nav-direktør på plass og Tor Saglie har vært utenfor et år. Tiden er inne for å lette litt på sløret.

– I Nav-reformen skrudde en på alle brytere samtidig. Det innebar en veldig høy risiko, sier Saglie. Han peker på at da Hydro og Statoil fusjonerte, sørget de først for å få på plass fusjonen ved hovedkontoret. Deretter slo de sammen de operative enhetene. 

– I etterpåklokskapens lys ville jeg nok i dag ha jaktet på flere tiltak som kunne redusert risikoen, som flere ressurser, mer tid, få på plass IKT, bedre kompetanseoppbygging. I tillegg til selve Nav-reformen skulle vi jo gjennomføre den store pensjonsreformen. Systemet ble overbelastet, sier Saglie.

Det Saglie sier, er ikke noe nytt. Det nye og viktige ligger i at han bekrefter det inntrykket som er blitt skapt av politikernes råkjør. Det har gang på gang blitt hevdet offentlig at Nav-reformen var underfinansiert og at alt for mye skulle skje på for kort tid. Saglie sier seg enig.

Det er snarere reglen enn unntaket at politikerne gjennomfører endringsprosesser for raskt. Man er opptatt av å spare penger. Ser man en innsparingsmulighet, skal den helst gjennomføres så raskt som mulig. Forståelig nok. Nav er en studie i at «hastverk er lastverk» når det gjelder kompliserte endringsprosesser.

Det er den samme situasjonen man har havnet i når det gjelder Oslo Universitetssykehus. Her er det ingen som med troverdighet står fram og forteller hvordan en skal klare å gjennomføre fusjonen innenfor gitte budsjettrammer uten at det vil føre til at færre pasienter blir behandlet og køene vokser. Siri Hatlen trakk seg på forsommeren fordi hun mente det ikke var samsvar mellom oppgaver og finansiering. Da var det snakk om at sykehuset måtte kutte nærmere en halv milliard for å kunne holde budsjettet med et underskudd  på  400 millioner kroner. I forrige uke meldte sykehuset at underskuddet kan bli på en milliard i år. Sykehuset klarer ikke kutte kostnadene som forventet fordi det vil ramme pasientene. Det var nettopp «faren for det» Hatlen pekte på i saksdokumentene flere ganger i vår. At hun forsvant, hjalp ikke OUS. Nå seiler de videre med en styreleder og et styre som ikke ser ut til å makte det de sa de skulle klare i juni da Hatlen kastet kortene.

I januar skal den store samhandlingsreformen gjennomføres. En rekke kommuner og opposisjonen har advart mot at dette kan ende med noe som ligner på krisen i Nav. Kommunene er ikke forberedt på en gigantisk reform. Det er for kort tid fram til årsskiftet. Jens Stoltenberg vil ikke høre på det øret. I partilederdebatten sa han at Nav og samhandlingsreformen ikke kan sammenliknes. Kommunene vil få økte bevilgninger neste år. Det står dem fritt til å bruke dem på å bygge opp egne pasienttilbud og satse sterkere på forebygging, eller de må betale de store sykehusene for utskrivningsklare pasienter som kommunene burde ha et tilbud til. I teorien ser dette bra ut. Det gjorde også planene for Nav. I praksis ble det noe helt annet.