Tvil om blå kriseløsning

Finanskrisen bidro sannsynligvis til at de rødgrønne vant valget i 2009. Den ga dem muligheten til å bruke diverse titalls milliarder mer enn i gode tider for å sørge for at de økonomiske hjulene ikke stoppet opp. Alle vestlige land brukte samme medisin – de pøste på med penger. Å bruke noen  titalls milliarder mer enn i normale tider, er problemfritt for Norge. Vi har et gigantisk oljefond å ta av. For alle andre vestlige land og USA, er situasjonen motsatt. Finanskrisen første til at de økte sin gjeld. Slik kan de ikke fortsette. Nå må regningen gjøres opp. Det store grepet som tas, er å kutte offentlige utgifter. Noen økonomer advarer mot så dype kutt at det rammer etterspørsel og næringsliv. Ved å kutte, kan en spare penger, men det hjelper lite om verdiskapingen blir redusert. Da blir landet samlet sett fattigere.

Jens Stoltenberg sa denne uken at han er bekymret for utviklingen i EU og advarte mot at en voksende økonomisk krise kan ramme Norge. Det hørtes nesten ut som et valgkamputspill. I Norge er det slik at folk flest tror Jens Stoltenberg og co er best til å styre i krisetider. De har vist at de er i stand til å ha kontroll over økonomien når alle økonomiske indikatorer peker nedover.

Til Brussel

Regjeringssjefene i de 27 EU-landene møtes i Brussel i dag og i morgen. Hellas står øverst på dagsorden. Sak nummer to er den økonomiske krisen. EU har gjort det klart at de vil sette inn mye på å redde Hellas fra et økonomisk ragnarok. Statsminister Georgios Papandreou er rede til å lede landet på grunnlag av de krav EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) stiller for å tilby et nytt kriselån. Den medisinen EU og IMF har foreskrevet, er så besk at opposisjonen har satt seg på bakbeina. Det var så vidt Papandreou ikke ble feid av banen av et mistillitsforslag i begynnelsen av denne uken. Da ville han ha lidd samme skjebne som regjeringssjefene i Irland, Portugal og Island. De måtte trekke seg da de ikke fikk flertallet med seg på sin tøffe sparelinje.

Ventelig vil EU-lederne samle seg om å gi Hellas et nytt kriselån. Spørsmålet er om de åpner for å slette noe av gjelden grekerne har pådratt seg. Tysklands regjeringssjef, Angela Merkel, har åpnet for en slik løsning.

Stadig flere økonomer sier de ikke har tro på at den kursen EU følger, vil føre fram. Alan Greenspan, tidligere sentralbanksjef i USA, mener sjansen for at Hellas misligholder gjelden er så stor at det nesten ikke finnes en utvei, men han tror på en slags politisk løsning, tross alt. Det avgjørende for de store EU-landene er å bevare euroen og eurosonen. Da kan det være en kortsiktig løsning å stille opp med midler til Hellas nå. Håpet er at flere EU-land skal få styrket sin økonomi de kommende årene slik at en vil være bedre i stand til å takle konsekvensene av at Hellas ikke klarer å gjøre opp for seg.

Gryende protester

Det som bør bekymre regjeringssjefene, er de gryende protester som brer seg i land etter land mot den nedskjæringspolitikken som føres. Vårt Land har i dag snakket med Hördur Torfason som sto i spissen for sinte islendinger som i 14 uker demonstrerte utenfor Alltinget og presset statsminister Geir Haarde til å gå av. Det islandske folket gjorde opprør mot regjeringen som krevde at folket skulle dekke tapet som private banker hadde påført landet. Folket nektet plent to ganger. Nå er Island på vei ut av den økonomiske krisen.

Torfason befinner seg nå i Spania hvor han skal inspirere og gi råd til spanske aksjonister som vil presse regjeringen til å legge om politikken. Spania og Portugal er også i krise, men det er langt fra så ille som i Hellas. Titusener protesterer i Madrids gater. De nekter å godta en arbeidsløshet blant unge på rundt 30 prosent og kutt i sosiale ordninger.

Europas fagbevegelse, European Trade Union Conference (ETUC), har hengt seg på de folkelige protestene. De mener de faglige rettighetene er truet. De vil ikke godta lønnskutt og høyere pensjonsalder.

Politikere på venstresiden har begynt å snakke om behovet for en revolusjon.

Mens vi her i Norge, vender oss til Aps velprøvde styringsevne når kriser banker på døren, er Europa blåere enn noen sinne. Alt ligger til rette for at EU vil komme opp flere «blå løsninger» for hvordan man skal løse den økonomiske krisen. Men når den blå politikken skal iverksettes, kan velgere reagere.

«Vi vet alle hva som må gjøres, men ikke hvordan vi kan bli gjenvalgt etterpå», uttalte eurogruppens leder, Jean-Claude Juncker, for en tid tilbake. Det er det som er problemet. Folket vil ikke ha det politikerne mener er nødvendig.