senterpartiet

Striden i Sp om Ola Borten Moe skal gjenvelges som nestleder er hard og uforsonlig. Den er hverken verre eller mindre ille enn det som skjer i andre partier med jevne mellomrom. Når striden handler om en person, må vedkommendes egenskaper og lederstil omtales. I dette tilfellet er det ikke så enkelt å skille sak og person, som man ofte blir anbefalt å gjøre. Det handler om begge deler: om politisk uenighet og om hvorvidt Ola Borten Moe har de personlige egenskapene som kreves for å være nestleder i et parti.

I forrige uke kom Kristin Halvorsen med sin bok der hun skryter av hvor mye SV har fått til i regjering. Hun er ikke i den minste tvil om at det rødgrønne samarbeidet har vært vellykket, selv om det har vært harde tak både internt og i full offentlighet. Hun forklarer det med at kamp om makt og interesser hører til politikkens vesen. Hennes poeng er at SV har fått betydelig gjennomslag for sin politikk i regjeringen.

Det betyr fint lite om et parti skifter ut en statsråd med mindre det er åpenbart at statsråden ikke holder mål. Magnhild Meltveit Kleppa og Lars Peder Brekk har ikke utmerket seg ved å ha gjort en dårlig jobb. Slik sett er det ikke er naturlig eller nødvendig statsrådskifte som skjedde i går.

Det kom ikke mye nytt ut av partilederdebatten på TV2 i går, bortsett fra at Knut Arild Hareide gikk lengre enn tidligere med å gjøre det klart at KrF ikke ser for seg at det de ender opp i regjering med Frp. KrF vil imidlertid heller ha Erna Solberg enn Jens Stoltenberg som statsminister. Venstre ligger på samme linje. I begge partiene er det nok de heller vil delta i en regjering enn å operere som et støtteparti.

Da klimameldingen ble lagt fram for noen uker siden, jublet SV og deler av miljøbevegelsen for å ha vunnet fram med kravet om at to tredjedeler av kuttene i CO2-utslipp skal tas her hjemme. Det var en seier på «målplanet». Men hvordan vi skal klare å kutte to tredjedeler innen 2020, er helt i det blå i klimameldingen. Men SV var fornøyd med at de hadde vunnet kampen om målet. Ap mente de kunne leve med det, og at SV burde være fornøyd med en målseier. Praksis er noe annet.