De rødgrønnes plager

I forrige uke kom Kristin Halvorsen med sin bok der hun skryter av hvor mye SV har fått til i regjering. Hun er ikke i den minste tvil om at det rødgrønne samarbeidet har vært vellykket, selv om det har vært harde tak både internt og i full offentlighet. Hun forklarer det med at kamp om makt og interesser hører til politikkens vesen. Hennes poeng er at SV har fått betydelig gjennomslag for sin politikk i regjeringen.

Det er spesielt å gi ut en slik bok mens regjeringen er i krise, men forståelig. Det hadde ikke vært like lett gi ut en bok med så pass mye skryt av det rødgrønne samarbeidet etter et valgnederlag neste år og med et SV under sperregrensen. Derfor bok nå – i god tid før SV eventuelt er en ruin.

I følge Halvorsen har SV fått gjennomslag for sin politikk på område etter område. Problemet i følge henne er at velgerne ikke ser det. Det er mulig velgerne ikke har fått med seg hva SV skal ha ære for, men den politikken som er ført, sier de i alle fall nei til.

Åslaug Haga kommer med bok i dag. Hun er like strålende fornøyd som Halvorsen med den rødgrønne regjeringen. Problemet slik hun ser det, er at SV og Sp har fått for lite gjennomslag for sin politikk. Derfor anbefaler hun at de rødgrønne starter forhandlinger om et felles politisk program for neste fireårsperiode. Her må SV og Sp få betydelig gjennomslag slik at de kan føre det rødgrønne prosjektet videre. Uten en felles regjeringsplattform vil ikke de rødgrønne vinne valget neste år, tror Haga.

Haga anbefaler en annen strategi enn den de rødgrønne partiene nå følger. SV og Sp snakker fortsatt varmt om det rødgrønne samarbeidet, men det er tydeligvis viktigere for dem for tiden å marker eget partiprogram framfor å snekre sammen et felles politisk program.

Hvis de rødgrønne setter seg ned for å lage en felles plattform, vil de neppe bli enige. Eventuet kan de formuler noe som blir så pass rundt og utydelig at det ikke vil gi energi og klar retning.

Problemet for regjeringen er at SV og Sp har fått for stort gjennomslag for sin politikk sett i forhold til hvor små de er. Når Sp fikk gjennomslag for økt toll, ble ikke dette en vinnersak for de rødgrønne, snarere tvert i mot. SV og venstresiden i Ap jublet da Aps landsmøte sa nei til EUs postdirektiv. I dag skriver Nationen at man i EU vil koble både toll og postdirektiv når de nå må sette seg ned for å løse problemene i forhold til Norge. EU kan komme med særdeles upopulære mottiltak, for eksempel på toll på laks. Diverse EU-motstand blir fort en tapersak for regjeringen – et eksempel på at de ikke er i stand styre slik at det sikrer Norges interesser.

SV, Sp og venstresiden i Ap kjører fram motstanden mot dagens EØS-avtale på en måte som øker spenningen innad i den rødgrønne leiren. Ap kommer til å måtte gjøre det tindrende klart at det ikke blir aktuelt å sette EØS-avtalen i spill.

Det vil etter hvert dukke opp flere saker hvor spriket mellom de rødgrønne blir tydelig. De vil forsøke å skyve unna saker som kan true samarbeidet. Ingen er tjent med en regjeringskrise nå.

Åslaug Haga kan drømme om «gamle dager», men det nytter ikke å skru tiden tilbake til 2005. Da var situasjonen preget av tillit, optimisme og pågangsmot. Nå er tilliten innad tynnslitt, pessimismen er i ferd med å bre seg i alle partiene og pågangsmotet mangler. Jens Stoltenberg vil ikke være opptatt av å dele ut seiere til SV og Sp framover. Ap vil få større framgang på meningsmålingene enn SV og Sp når Aps valgkampmaskin etter hvert kommer i gang. Det som bekymrer Ap mest, er ikke SV og Sp, men at det er mer lunkenhet i fagbevegelsen enn det det var før valgene i 2005 og 2009. Det ligger heller ikke til rette å sende Martin Kolberg på LO-kongressen å rope «fagbevegelsen fagbevegelsen, fagbevegelsen».