Stoltenberg med is i magen

Det kom ikke mye nytt ut av partilederdebatten på TV2 i går, bortsett fra at Knut Arild Hareide gikk lengre enn tidligere med å gjøre det klart at KrF ikke ser for seg at det de ender opp i regjering med Frp. KrF vil imidlertid heller ha Erna Solberg enn Jens Stoltenberg som statsminister. Venstre ligger på samme linje. I begge partiene er det nok de heller vil delta i en regjering enn å operere som et støtteparti.

På Dagbladets meningsmåling i går ble de rødgrønne slått ned i støvlene. SV havnet på 4,0 og Sp på 3,4 prosent. De ville blitt utradert på Stortinget og sittet igjen kun med et mandat hver. Høyre og Frp ville fått flertall alene.

Jens Stoltenberg har is i magen. Han henviser nøkternt til at meningsmålinger over et år før et valg ikke forteller mye om hva valgresultatet vil bli. Ap lå dårlig an et år foran forrige stortingsvalg også, men vant valget i 2009.

Ingen kan drive valgkamp som Ap og Jens Stoltenberg. Han kan få rett. Men han bør nøkternt konstatere at det stadig er færre som tror det denne gangen er mulig. Selv Arne Strand i Dagsavisen ser ut til å ha mistet troen.

For tiden er mediene fulle av kommentarer om at streiken i offentlig sektor ødelegger for Aps sjanser for å vinne valget neste år. Det er en forhastet konklusjon. Få tror på ramme alvor at en borgerlig regjering vil være mer raus med lønningene i offentlig sektor.  En streik om noen få kroner, klarer LO raskt å legge bak seg. Det er verre om Ap svikter i andre viktige saker for LO.

Lysbakken utenfor

Skifte av partileder i SV har ikke betydd noe som helst. Audun Lysbakken har i liten grad klart å utnytte sin posisjon som partileder utenfor regjeringen. SV er klistret fast i uenighet mellom Ap og SV som stadig dukker opp. I dag kan Klassekampen fortelle at stortingsmeldingen om barn på flukt kan bli utsatt til høsten. Grunnen er statsrådene Grete Faremo (Ap) og Inga Marte Torkildsen (SV) ikke blir enige. I mediene framover må vi forvente at dette vil framstå som en sak SV ikke tåler å tape. SV har tapt mange slag om asylpolitikken. Her må de nå få en seier som sitter langt, langt inne hos Ap.

Ellers er det forbausende enighet innad i SV om at det ikke er noen løsning for partiet å gå ut av regjeringen. De har ikke noe alternativ til å støtte en regjering fra Ap.

Det bryter på dypere plan i Sp. Bruddet i jordbruksoppgjøret er for en del bønder blitt et «sannhetens øyeblikk». Det handler ikke om at man er skuffet over å ha fått noen få tusenlapper mindre enn en hadde regnet med. Det står etter hvert klart for stadig flere bønder at Ap ikke akter å følge opp den landbruksmeldingen som er vedtatt. Det blir ikke et radikalt inntektsløft for bøndene. De bøndene som ikke synes de får nok igjen for strevet med å drive gård, kan like godt gi seg med en gang. Det blir ikke bedre. Ap er ikke rede til å betale.

Bøndene er selvstendig næringsdrivende. Det ser ut til å være flere som stiller spørsmål om det ikke er på tiden å nyorientere seg i landbrukspolitikken istedenfor å tviholde på alt som det er. Nå er det også bønder som tar til orde for å droppe odelsretten og la det bli lettere å selge gårder uten bo og driveplikt. Om det  ikke er penger å hente på gårdsdriften, kan det være penger å tjene på eiendommen.

Borgerlig

Lars Peder Brekk står svakt som landbruksminster. Det snakkes om at han bør byttes ut. Liv Signe Navarsete står svakt som partileder. For tiden ser det ut til at de har det vondere i Sp enn i SV.

Sp var et klart borgerlig parti. Etter et opphold i sentrum, valgte de å hoppe over til Ap og SV. Flere i  Sp tenker at man nå har klart å hente ut det som var mulig. Tiden kan være inne for å forlate den rødgrønne leir.

Hvis det går opp for Jens Stoltenberg at han ikke har mulighet til å vinne valget neste år med det laget han spiller på, kan det være han ser fordelen av å kjempe om regjeringsmakten uten Liv Signe Navarsete og Audun Lysbakken ved sin side.