I ethvert regjeringsapparat er optimistene i flertall. De mener nå at løsningen på striden mellom Frp og samarbeidspartiene om asylpolitikken ikke bare ble bra fordi den løste et akutt problem, men også fordi den la grunnlaget for at det ikke skal komme nye konflikter på området. Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande skal møte justisminister Anders Anundsen hver 4–6 uke for å rydde av veien uenigheter og ta stilling til nye problemsaker.
Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité seiler konstant under falsk flagg. De gir inntrykk av at de driver en kontrollvirksomhet forankret i objektive kriterier, forvaltningsmessige bestemmelser og konstitusjonell sedvane. Men når konklusjonene skal trekkes, er det kun politikk som gjelder. De rødgrønne fremmer mistillitsforslag mot Anders Anundsen for hans håndtering av asylbarnsaken. De som har vært mest kritiske til Anundsen både før, under og etter høringen, Venstre og KrF, nøyer seg med å komme med sterk kritikk.
Posisjonene foran høstens valg er nå gitt. Erna Solberg summerer det opp slik: Hun ønsker seg en regjering der alle de fire borgerlige partiene deltar. Hvis ikke det er mulig, ønsker hun å lede en regjering der tre partier er med. Det minst ønskelige alternativet er at Høyre må danne regjering alene.
Mer enn dette trenger ikke Erna Solberg si. Det er klart nok for velgerne.
For to dager siden ble det klart at Ap hadde presset ledelsen i Sp og SV til ikke å føre valgkamp på at det skal skje endringer i EØS-avtalen. Jens Stoltenberg gjorde det klart at det ikke en gang er aktuelt å diskutere spørsmålet i forhandlingene om en ny regjering dersom de får flertall. Ledelsen i Sp og SV kunne ikke noe annet enn å ta det til etterretning. Men Jens Stoltenberg kan selvsagt ikke styre hva SV og Sp skal mene. Klassekampen har snakket med en rekke av fylkeslederne i SV og Sp.
