Lite borgerlige fellesskap

I ethvert regjeringsapparat er optimistene i flertall. De mener nå at løsningen på striden mellom Frp og samarbeidspartiene om asylpolitikken ikke bare ble bra fordi den løste et akutt problem, men også fordi den la grunnlaget for at det ikke skal komme nye konflikter på området. Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande skal møte justisminister Anders Anundsen hver 4–6 uke for å rydde av veien uenigheter og ta stilling til nye problemsaker. Håpet er at de skal finne kompromisser i de lukkede rom og at det skal bli minst mulig offentlig oppmerksomhet om flyktninge- og asylpolitikken.

Hadde rett?

Kanskje har optimistene rett. Det er er på det asylpolitiske området konfliktene mellom regjeringspartiene og Venstre/Krf har vært aller størst. Dersom det er riktig at asylbarnkonflikten har forsuret det generelle forholdet mellom partene, må man anta at en kompromisskultur på dette området også vil ha betydning for den generelle stemningen mellom regjeringen og dens to samarbeidspartier i Stortinget.

I hvert fall hvis man lar være å se på bakgrunnen for den forsterkede kontakten. Grunnen til at Hareide og Skei Grande skal møte Anundsen med hyppige og jevne mellomrom, er at de ikke har tillit til ham. De skal bruke verdifull tid og mye krefter på å passe på at han ikke en gang til lurer dem, slik de oppfattet at han gjorde i fjor. Kontaktmøtene kan kanskje utvikles, men i utgangspunktet er de skapt for kontroll, ikke for positiv politikk-skaping.

Tillitssvikten er til Anundsen personlig. Med tiden kan han endre seg, eller bli byttet ut. Derfor er det ikke den manglende tilliten som er det største problemet for dagens regjeringsprosjekt. Det alvorligste er at asylbarnsaken har vist at avstanden mellom Frp og samarbeidspartiene er gigantisk. I rene standpunkter har alle visst at partiene står på hver sin ytterkant i asylpolitikken, men i de siste ukene har viktigheten i denne uenigheten blitt eksponert. Omverdenen har sett at både Frp og Venstre/Krf har vært villige til å ofre maktposisjoner på denne saken. De har med vitende og vilje valgt samme flaggsak med motsatte standpunkt.

Dermed sier de tre partiene også ganske mye om hvilket fellesskap de selv mener de er en del av, og det er ikke det samme. Den store krisen som ligger bak den relativt lille asylbarnkrisen er statsminister Erna Solbergs krise. Hun har bygget sin makt på en forestilling om at det finnes ett borgerlig fellesskap. Hennes store seier i 2013 var at hun etter valget fikk med seg det nye stortingsflertallet på et regjerings- og samarbeidsprosjekt som ga håp om samling på borgerlig side. Selv om hun ikke fikk alle de tre andre partiene med seg i regjering, fikk hun en avtale som ga håp om at de borgerlige gjennom flere stortingsperioder kunne fremstå som en samlet blokk - som et rent og forutsigbart alternativ til Arbeiderpartiet og de to rødgrønne partnerne.

Dersom man spør Høyre-folk underhånden nå, innrømmer de at troen på en firepartiregjering innen 2017 er sterkt svekket. De visste at den politiske avstanden mellom Frp og sentrum var stor, men det som overrasker dem er at viljen i de tre andre partiene er så liten. Selv om det skjer masse konstruktivt samarbeid i komitéer og om enkeltsaker, så viser ikke stortingsgruppene i Krf, Venstre og Frp noen grunnleggende vilje til å komme hverandre i møte.

Påtvunget fellesskap

Det blir mer og mer tydelig at fellesskapet som oppsto rundt valget i 2013 var påtvunget og situasjonsbestemt. Det var et resultat av valgnederlaget i 2009 – det ble av praktisk talt alle forklart med den borgerlige uenigheten på den tiden. Fremskrittspartiet og KrF/Venstre gjorde det klart for velgerne at de ikke kunne støtte hverandres regjeringsprosjekter, dermed var det ingen reelle alternativer til den rødgrønne regjeringen. Konklusjonen etter valget i 2009 var at man måtte skape et felles alternativ til de rødgrønne i 2013. Men det var ikke enighet om mer enn at man skulle kaste Stoltenberg-regjeringen.

I løpet av denne fireårsperioden er de fire såkalt borgerlige partiene nødt til å utvikle mye felles politikk – uansett hva slags samarbeids- og regjeringskonstellasjoner som gjelder. Så lenge man har gitt støtte til Erna Solberg som statsminister, må man også støtte mye av hennes politikk. Dermed kommer det til å være et visst felles politikkgrunnlag for de fire partiene foran valget i 2017. Men det avgjørende for den valgkampen vil være om dette fellesgrunnlaget er så bredt at alle fire partier vil fortsette å utvide det i fire nye år.

Felles identitet

Det igjen forutsetter et minimum av felles identitet. Om den kalles borgerlig, eller noe annet, er ikke så farlig. Det viktige er at den er der. Dermed er vi tilbake ved asylsaken og ved samarbeidspartienes og Frps uttallige utfall mot hverandre. Det er i ferd med å feste seg en oppfatning i Frp av at de to partiene i midten bare ønsker å gjøre livet surt for regjeringen, mens det i Venstre og Krf er en stadig sterkere følelse av at Frp er populistisk og meningsmålingsstyrt – med en gang det kommer noen dårlige målinger, må de skjerpe noen standpunkter i klassiske Frp-saker som innvandring, bilisme eller kamp mot kriminelle.

Høyre-leder Erna Solberg bør nok begynne å forberede seg på at valgkampen i 2017 blir slik at den stort sett har vært for partier på såkale ikke-sosialistisk side – preget av uklarhet om hva slags regjering en valgseier egentlig kan gi. Hennes trøst kan være at de tre andre partiene foreløpig gjør det så dårlig på meningsmålingene at de risikerer ikke å komme inn på det nye Stortinget. 

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.