Sterk misnøye med Randi Flesland. Opprør i Forbrukerrådet. Først var det bråk i Avinor. Nå er det trøbbel i Forbrukerrådet, står det å lese på forsiden av Finansavisen i dag.
– Organisasjonen preges av sterk misnøye, og vi har en direktør det kan være vanskelig å forholde seg til, sier Frode Vestrheim som er tillitsvalgt for de UNIO-ansatte. Han hevder Flesland har holdt tilbake informasjon for de ansatte og at fagforeningene har fått munnkurv.
Syv av tolv fylkeslederen i KrF, som Aftenposten har snakket med, vil ha Knut Arild Hareide som ny leder. Ingen går for nestleder Dagrun Eriksen. Hans Olav Syversen ga før helgen beskjed om at han ikke var kandidat. Dermed er det plankekjøring fram mot ledervervet for Knut Arild Hareide. Hvis han vil, da. Men han er som tvileren Thomas. Han leter etter bevis på at han kan klare å gjøre det underet som skal til for at KrF komme på offensiven igjen.
De tre mektigste i norsk bokbransje er sjefene Geir Mork i Gyldendal, Tom Harald Jensen i Cappelen Damm og Mads Nygaard i Aschehoug. Det er sistnevnte som fronter bransjens kamp for gode rammebetingelser. Også på dette området går han i sin far Williams fotspor.
Lederskap baserer seg i det minste på tre forutsetninger: Kompetanse, dømmekraft og tillit. Bommer en leder på et av disse områdene, får en garantert problemer som kan vokse seg så store at man må oppgi sin lederposisjon for kortere eller lengre tid.
Sokneprest Einar Gelius er en av sersjantene i Den norske kirke. Han har ikke en stor flokk han er sjef over, men jobben som sokneprest betrakter kirken som en slags lederjobb. Og da er det kompetansen, tillit og dømmekraft som gjelder.
I går fyrte riksrevisor Jørgen Kosmo løs igjen. Skytset var rettet mot Finansdepartementet og oljefondet, Nav, Forsvaret, Vegvesenet, Arkitekt- og designhøyskolen, det var vel det grøvste. Den mest alvorlige kritikken er rettet mot Nav. Riksrevisjonen nekter å godkjenne regnskapet for andre året på rad. Verre kan det ikke bli.
Da Anniken Huitfeldt overtok som kulturminister etter Trond Giske, ble det hvisket at hun var dømt til et liv i skyggenes dal. Som kulturminister oppnådde Giske etter hvert stjernestatus. Det skyldes ikke minst at bevilgningene til kulturlivet økte radikalt de årene han var minister. Da Huitfeldt skiftet departement, steg Sigbjørn Johnsen fram og snakket om at tiden nå var kommet for å kutte kostnader. Det skulle strammes inn over hele linjen. Giske bygde opp, Huitfeldt måtte bygge ned.
I løpet av helgen er det skapt at bilde av utenriksminister Jonas Gahr Støre som en mellommann mellom de kinesiske myndighetene og Nobelkomiteen. Det har vært like før han er blitt fremstilt som en løpegutt. Han skal ha advart komiteen mot å gi prisen til kinesiske opposisjonelle fordi det ville føre til straffetiltak overfor Norge fra kinesiske myndigheters side. Ved å legge press på komiteen skal han i praksis ha demonstrert at for ham er norske interesser viktigere enn hensynet til fred og menneskerettigheter.
Etter at Ivar Egeberg, tidligere generalsekretær i Senterpartiet, sa til Dagens Næringsliv at han har var opptatt av å informere og trekke olje- og energiminister Terje Riis-Johansen inn i prosessen med å hente valgkampstøtte fra selskaper som driver med fornybar energi, gir det mer mening at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité innkaller statsråden til høring. Den uvitenhet Terje Riis-Johansen legger for dagen, sliter han med å få folk til å tro på.
Det er temmelig normalt at noen er uenige om hvem som fortjener Nobels fredspris. Det er imidlertid ikke vanlig at næringslivsledere kommenterer fredspristildelingen ut fra om den er i samsvar med egne økonomiske interesser eller ikke.
Det ser ut til å bli Jens Stoltenbergs lodd her i livet å måtte bakse med visjoner som det er blytungt å gjøre til virkelighet. I dag er han på plass i Addis Abeba for lede gruppen som skal legge fram forslag til finansiering av klimatiltak i u-land. Målet er at det innen 2020 skal skaffes til veie 100 milliarder dollar årlig. Hvis Stoltenbergs gruppe hadde klart å finne en løsning på finansieringsproblemet, ville det vært kort vei igjen til en global klimaavtale.