Stoltenbergs visjoner og motbakker
Det ser ut til å bli Jens Stoltenbergs lodd her i livet å måtte bakse med visjoner som det er blytungt å gjøre til virkelighet. I dag er han på plass i Addis Abeba for lede gruppen som skal legge fram forslag til finansiering av klimatiltak i u-land. Målet er at det innen 2020 skal skaffes til veie 100 milliarder dollar årlig. Hvis Stoltenbergs gruppe hadde klart å finne en løsning på finansieringsproblemet, ville det vært kort vei igjen til en global klimaavtale. Men de rike landene står langt ifra hverandre når det gjelder hvordan regningen for klimatiltak skal fordeles.
Jens Stoltenberg kan neppe gjøre seg forhåpninger om noe mer enn å ta noen musekritt i riktig retning. Da han sa ja til å lede denne FN- gruppen, var det større optimisme knyttet til mulighetene for å få på plass en klimaavtale. Nå er det pessimismen som rår. For tiden kan vi bare håpe på at hvert enkelt land gjør sitt for å redusere egne klimautslipp. Men uten en forpliktende avtale og en finansieringsplan blir det ikke skikkelig fart på arbeidet.
Mot stupet
Sivilisasjonen beveger seg sakte mot stupet. De som ikke tror på FNs klimapanel, avviser slike dystre spådommer. Tilliten til FNs klimapanel er svekket etter at det er kommet for dagen at motforestillinger ikke er blitt tilfredsstillende reflektert i det materialet de har lagt fram.
Opinionen er også gått trøtt. Det snakkes og skrives ikke like mye om klimatrusselen og en økende andel av befolkningen vegrer seg mot upopulære tiltak fordi mange er usikre på om det blir så galt som de mest pessimistiske dommedagsprofetene spår.
Årets statsbudsjett er på ingen måte et gjennombruddsbudsjett for sterkere satsing på å få ned klimautslippene her hjemme. Også i år er Jens Stoltenberg blitt kritisert fot å fremstå som en pratmaker og ikke frontkjemper for reduserte klimautslipp. Litt økte avgifter her, litt støtte til gode klimatiltak der, eller er det meste som før. Med et unntak. Det bevilges 2,7 milliarder til et testanlegg for CO2-rensing på Mongstad.
Lengre og brattere
Jens Stoltenberg har ikke gitt opp sitt månelandingsprosjekt. Veien fram til et fullskala renseanlegg er imidlertid blitt lengre og mye brattere. Vi har fått en utsettelse på fire år, og nå snakkes det om at det ikke er sikkert vi når målet i 2018.
Når regjeringen vil bruke 2,7 milliarder, viser det at de har tro på prosjektet. Jens Stoltenberg holder fast på at Norge skal tilby verden en ny og bedre renseteknologi enn den som er kjent til nå. Og klarer vi det, er det tut og kjør for å ta opp all den olje og gass som måtte finnes på den norske kontinentalsokkelen, muligens med unntak av noen få fiskerike områder.
Det er fortsatt kraft i Stoltenbergs månelandingsprosjekt. Det kan få enorm betydning. Men det er også en fare for at det ikke lar seg realisere. Da har vi tapt en del milliarder. Det tåler vi. Et tap vil være mikroskopisk i forhold til de verdiene av olje og gass vi skal hente opp i årene fremover. Og her dreier det seg å løse verdens mest prekære problem.
Månelanding
Noen ledere strør om seg med visjoner som bare er prat. Jens Stoltenberg hører ikke med til denne gruppen. Hans visjoner har form av konkrete mål: Full CO2-rensing på Mongstad med en teknologi som kan eksporteres til andre land og Norge skal bli klimanøytralt innen 2030 når vi regner med det Norge vi bidra med til rensing i u-land. Dette er en viktig premiss for Stoltenberg. Han snakker ikke om at Norge skal bli best i lave utslipp. Så lenge vi produserer så mye olje og gass, er ikke det realistisk.
Dagens Næringsliv skrev i forrige uke at det var uenighet innad i den rødgrønne leiren om hvorvidt Jens Stoltenberg skulle bruke månelandingsbegrepet. Det er et dekkende begrep for hva det her dreier seg om. Man vil nå et stort mål, men kjenner ikke veien, teknologien, og hvor mye det vil koste. Det hadde ikke blitt noe bedre om Stoltenberg hadde snakket mer i bomull. Han har våget å være konkret. Det er bra.