Pastor Gelius den kåte

Lederskap baserer seg i det minste på tre forutsetninger: Kompetanse, dømmekraft og tillit. Bommer en leder på et av disse områdene, får en garantert problemer som kan vokse seg så store at man må oppgi sin lederposisjon for kortere eller lengre tid.

Sokneprest Einar Gelius er en av sersjantene i Den norske kirke. Han har ikke en stor flokk han er sjef over, men jobben som sokneprest betrakter kirken som en slags lederjobb. Og da er det kompetansen, tillit og dømmekraft som gjelder.

I går lanserte han sin bok Sex i Bibelen. De bibeltekster som folk flest oppfatter som ganske kjønnsløse, leser Gelius som fortellinger om kåtskap og herlig lyst. Salomos høysang leser han nærmest som Cupido light. Bibelen syder av sex både her og der, synes Gelius og mener noen og hver kan tenke seg hva Jesus og Maria Magdalena holdt på med når de fikk sjansen. I de bibelske tekster møter vi både sexgale horebukker og ekstremkåte fristerinner. Og det fantes noen forknytte puritanere den gang som da. De er der alle sammen, ifølge Gelius.

Seksualfientlighet

Det er godt gjort å se så mye frodig sex i Bibelen som Gelius gjør. Man finner gjerne det man leter etter, eller trenger for å underbygge sitt anliggende. Gelius vil ta et oppgjør med en seksualfiendtlig kirke og all den skam og skyld som kirken har påført mennesker på dette området. Det gjør Gelius på to måter. Den ene er å «bevise» at Bibelen er for sex, at alle har lov til å leve ut sin seksualitet og at seksuelle følelser og sære lyster ikke er noe å skamme seg over. Til og med Gud er seksuell, ifølge Gelius. Den andre måten han tar et oppgjør med kirkens påståtte seksualfiendtlighet på, er å fortelle åpent om sin egen kåtskap og seksuelle praksis, som utfolder seg utenfor det ekteskapet kirken snakker om.

Gelius kompetanse er for så vidt grei nok. Han tolker Bibelen på en måte som en rekke teologer vil riste oppgitt på hodet av. Han vil få høre fra kirkelig hold at han har bommet fundamentalt på hva som er poenget med flere av de tekstene han behandler. Kirken har en viss trening i å forholde seg til både teologer og andre som kommer opp med sære og utradisjonelle utlegninger av bibelske tekster. Den debatten får rusle og gå. Gelius skriver bra, og engasjementet er det ingen ting å si på.

Frodig sex

Det er nok en god del prester som deler hans anliggende, at kirken bør tenke nytt og friskt om sex. Det er nok behov for at teologene forsøker å oppdatere de bibelske anliggender på seksualitetens område. Folk gjesper søvnig når teologer gjentar som et mantra at «sex hører ekteskapet til». Ekteskapet er et utmerket sted for frodig sex, mener Gelius. Han er imidlertid opptatt av å godkjenne mye av den sexen som skjer utenfor disse rammene. Med Bibelen i hånd hevder han at det er kirken som har funnet på at sex bare er noe en skal drive med i et ekteskap.

Der Gelius avslører at han fullstendig har mistet sin dømmekraft, er når han skildrer sine egen fantastiske samleier, at han lar seg forføre av en kvinne som er utro, om oral og våtsex og hvor «utrolig opphissende der er å slikke og smake på kjæresten safter» osv. Gruppesex ser han heller ikke noen grunn til å fordømme i seg selv. Ellers er han opptatt av å vise at han både forstår seg på diverse erogene soner, G-punkter og hva det ellers skulle være som fremmer lyst og nytelse.

Sokneprestsex

Det er som sokneprest Gelius skriver boken. Det står på forsiden. Han bruker seg selv som case for demonstrere hvor bra og naturlig sex er. Når en har lyst, har en lov. Hvis det ikke skader andre. Det er ganske pinlig å lese Gelius utleveringer om eget sexliv som til forveksling kan minne om det en kåt fjortis kan legge ut på en blogg.

Han vet dette provoserer. Det er mulig han har en god hensikt med det. At han vil stå løpet helt ut, innrømme at han lever annerledes enn det kirken lærer og de fleste prester aksepterer. Han vil muligens si til folk at «han er en av dem».

Ved å offentliggjøre sine private sexopplevelser viser han at han er et barn av sin tid, ens slags kirkelig Big Brother-deltaker. Anette og Rodney hadde sex på direkten. Og flere etter dem. Han har fått muligheten til å brette seg ut i en bok – og gjør det. Slik blir Gelius stående som en representant for en narsissistisk kultur der selveksponering av egne lyster og følelse er en drivkraft.

Den måten Gelius bruker seg selv som case på, viser at han har mistet dømmekraften. Han forstår ikke at hans egne samleieerfaringer er komplett uinteressante for offentlighetene.

Derfor mister han også tilliten. Biskop Ole Christian Kvarme har varslet en samtale med ham. Det kan ende med at han ber Gelius slutte som prest. Men det er det slett ikke sikkert Gelius vil. Og det spørs om Kvarme vil gå til det skritt å få ham sparket.

Kirken må sannsynligvis leve med fargeklatten, provokatøren Gelius som nå har gått inn i rollen som profet for kåtskapen og sexens velsignelser. De som har et mest avslappet forhold til dette, vil si at det ikke gjør særlig skade. Det har vært nok av mørkemenn og forkynnere av seksualitetens forbannelser opp igjennom tidene.