redaktørens mening

Carl I. Hagen sier rett ut at han ikke vil sitte på Stortinget lenger fordi han ikke passer som bakspiller. Det er prisverdig at Hagen er såpass ærlig og tydelig. Det er ganske vanlig at de som har stått i begivenhetenes sentrum, ikke trives med å overlate plassen til andre. De som rives ned fra toppen ved at de får sparken eller tvinges til å trekke seg, kan gå rett i kjelleren. Grunnen er at deler av vårt selvbilde er knyttet til de posisjoner vi har. Hagen har ikke fått knust sitt selvbilde. Han har selv hatt regien på sin egen avgang og nedtrapping.

SAS fikk et underskudd på nærmere en milliard første kvartal i år. 192 av de 973 minusmillionene står SAS Norge for. Ingen forstår bedre enn konsernsjef Mats Jansson at SAS går i bakken med et brak dersom man ikke legger om kurser. Det betyr kraftige kostnadskutt. Det varslet han for flere måneder siden. Han snakket om kutt i fem milliarder-kroners-klassen.

Det må være direkte pinlig for næringsminister Dag Terje Andersen å få en regning på 1,9 millioner kroner fra juristene som skulle hjelpe ham i krigen mot opsjonene i Hydro. Det er Selmer som til vanlig gir Næringsdepartementet råd når det gjelder styring i de selskaper hvor staten er tungt inne på eiersiden. Aftenposten kan fortelle at sluttregningen fra Selmer kom på 1,1 millioner kroner når det gjaldt opsjonsbråket i Hydro. Problemet var at Andersen ikke var fornøyd med det Selmer leverte.

Høyre er det partiet som så langt har foretatt den mest bemerkelsesverdige kursendringen. De har tatt betydelige doser selvkritikk og åpnet dørene for en fordomsfri diskusjon om hva morgendagens utfordringer bringer. De har valgt å droppe å kjøre fram skattelette og vil fremstå med en sterkere sosial profil. «Kalkulator-Høyre» er lagt på hylla.

Ledere må tåle å bli hengt ut offentlig for dårlig lederstil. Det er de betalt for, sier lederen for Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvoll, i dagens utgave av Ukeavisen Ledelse. På sett og vis har han rett. Ledere er betalt for å tåle belastninger som ikke blir andre ansatte til del nødvendigvis.

Høyre har kjørt på skattelette i flere valgkamper. Regjeringen Bondevik reduserte skattene til et nivå Høyre var komfortabelt med. De rødgrønne nøyde seg med å love at skattene ikke skal økes. Venstre og KrF ser ikke noen poeng i at skattene skal senkes. Omtrent det samme sier nå også Erna Solberg. Det er på sett og vis overraskende, fordi så mange forbinder Høyre med lavere skatter. Nå skal det riktignok legges til at Solberg sier hun vil gjøre endringer i skattesystemet, men at det ikke er nivået som er problemet.

Et kjennetegn ved konflikter er at de sjelden står stille. Enten vokser de eller så avtar de. Hovedregelen er den at man må forta seg noe for at konflikter skal avta. Hvis man ikke foretar seg noe som helst, har konflikter en lei tendens til å vokse. Til slutt kan de eksplodere og låse muligheter for løsning. I det siste har sett hvordan konflikter kan vokse seg til skadelig nivå i Enova, Nasjonalmuseet og i Kirkens Nødhjelp.

De rødgrønne ynder å gi inntrykk av at de er imot fallskjermer, og de raser mot store fallskjermer til næringslivsledere når anledningen byr seg. Den kledelige motstanden mot fallskjermer stikker ikke så dypt. Gerd-Liv Valla har fortsatt lønn fra LO. Sjefer i bedrifter der rødgrønne sitter i styret, har like gode lønns- og fallskjermer avtaler som andre. Og nå har vi fått et eksempel på at man i staten praktiserer at sjefer som ikke fungerer tilfredsstillende får en årslønn eller vel som det om de trekker seg.

Lørdag ble avdelingsleder Leila Valvik Raustøl smurt ut over tre sider i Dagbladet med påstander om at hun mobber og trakasserer ansatte. Enda en kvinnelig leder er kommet i offentlig mobbesøkelys. Og det er to andre kvinner som står fram som anklagere.

Hvis man vil omtale Åslaug Haga i det samme blodtørstige modus som preget mediene og opposisjonen når det gjaldt Manuela Ramin-Osmundsen, må det sies at også Haga lyver. Folk som lyver, har vi ikke tillit til. Men Haga har ikke havnet i Ramin-Osmundsen-kategorien. Dels skyldes det at hun har så stor makt at ingen tror hun kan drives ut fra regjeringskontorene nesten uansett hva hun har foretatt seg. Dels skyldes det at hun la seg flat og beklaget de feil som er blitt gjort.