Eksplosive konflikter

Et kjennetegn ved konflikter er at de sjelden står stille. Enten vokser de eller så avtar de. Hovedregelen er den at man må forta seg noe for at konflikter skal avta. Hvis man ikke foretar seg noe som helst, har konflikter en lei tendens til å vokse. Til slutt kan de eksplodere og låse muligheter for løsning. I det siste har sett hvordan konflikter kan vokse seg til skadelig nivå i Enova, Nasjonalmuseet og i Kirkens Nødhjelp.

I Kirkens Nødhjelp har tydeligvis misnøyen mot avdelingsleder Leila Valvik Raustøls lederstil og personalforflytninger vært betydelig større enn generalsekretær Atle Sommerfeldt har fått med seg. Krisen ble et faktum da Dagbladet brettet ut saken. Det er blitt 10 sider av det fem dager på rad. Det spesielle i denne saken er at tidligere medarbeidere kjører saken i mediene. Deres agenda synes å være at generalsekretær Atle Sommerfeldt må få sparken fordi han ikke har tatt affære overfor Raustøl. Saken har nå, naturlig nok, havnet på styrets bord. I Kirkens Nødhjelp har de både arbeidsmiljøundersøkelser og lederevalueringer, men ifølge Sommerfeldt har man ikke fanget opp misnøyen slik den nå fremsettes via de tillitsvalgte.

Sommerfeldt tar nå nye grep. Rådgivere er koblet inn, og en gruppe er i gang for å vurdere tiltak. Sommerfeldt har gitt Rastøl sin fulle støtte. Spørsmålet er om de tillitsvalgte aksepterer at Raustøl får fortsette. Hvor låst er situasjonen? Det vet de bare i Kirkens Nødhjelp. Vil Sommerfeldt ofre sin avdelingsleder for å få ro i organisasjonen eller vil han insistere på at hun skal fortsette, men at lederstil og kultur må endres?

I slike situasjoner kan en generalsekretær havne i samme situasjon som en statsminister i forhold til en statsråd som Stortinget sier de ikke har tillit til. Skal statsråden ofres eller skal statsministeren og dermed hele regjeringen stille seg bak den som det reisen mistillit mot?

Når konflikter eksploderer, forflytter de seg gjerne til neste nivå i organisasjonen. Vet at Sommerfeldt ikke klarte å takle saken på organisasjonsnivå, er han selv blitt gjort til en del av problemet med anklager om svakheter i egen lederstil. Nå ligger ballen hos styret likeså mye som hos generalsekretæren. Det samme har Allis Helleland, Jørn Rattsø og Christian Bjelland opplevd. De er blitt en del av problemet og nå er det noen over dem igjen som har fått makt til å avgjøre hva som skal skje.

Trond Giske og Åslaug Haga har gitt styrene ved henholdsvis Nasjonalmuseet og Enova beskjed om å skape ro og ordnede forhold i løpet av tre uker. Det er ikke mange dagene de har på seg. Lite tyder på at styrene vil kunne melde tilbake at roen har senket seg og konfliktene løst. I tilfellet Enova og Nasjonalmuseet har konfliktene flyttet seg fra daglig ledernivå til styrenivå. De ansatt har ikke tillit til styreleder Christian Bjelland og Jørn Rattsø. I og med at de er part i konflikten, er et pålegg om å løse konflikten særdeles vanskelig. Det er jo de ansatte som da må avgjøre om de vil legge ned stridsøksen eller ikke. Hva har Bjelland og Rattsø å tilby?

Bjelland vil ikke tilby Allis Hellelands hode på et fat. Han vil heller ikke endre strategi. Det er ikke godt å si hva som skulle føre til at de ansatte gir opp sin kamp. Men kanskje Bjelland har en løsning i ermet.

I Enova får vi inntrykk av at de ansatte krever at styret skal erkjenne at de har tatt feil og konkludere med at Eli Arnstad har mobbet og trakassert ansatte. Det vil være påfallende om styret trekker en slik konklusjon et halvt år etter at Arnstad har sluttet.

Hvis representanter for de ansatte og styret ikke blir enige om å legge konflikten og uroen bak seg, må Jørn Rattsø melde tilbake til Haga at oppdraget ikke er utført. Det Haga da kan gjøre, er å sparke styret. Men er det en statsråds oppgave å sparke et styre fordi de ansatte ikke har tillit til styret? Er det de ansatte eller styret statsråden skal forhold seg til? Det vil være temmelig spesielt om et styre skule bli kastet fordi de ikke kommer til enighet med de ansatte om en virkelighetsbeskrivelse som hører fortiden til.

For tidene er Haga en svekket statsråd. Det gjør henne mer uberegnelig. Hvis hun ikke tar parti, kan hun risikere at de ansattes representanter vil hevde at Haga ikke tar trakassering på alvor. Da kan Carl I. Hagen bli fristen til å sende et nytt brev der han vil vite om hva Haga har foretatt seg med hensyn til situasjonen i Enova. Fra avdelingsnivå, til generalsekretær, til styreleder, til styret, til statsråd og til Stortinget. Hvis viljen til å kjøre en sak fra de ansatte side er sterk nok, kan man drive det så langt.

Det er i ideelle eller offentlig eide organisasjoner arbeidsmiljøproblemer tyter ut i mediene. Grunnen er at offentlighetene har interesse av det. Det er nok ikke mindre konflikter eller kontroversiell lederstil i bedrifter. Men en ukjent kontroversiell leder i en bedrift fanger neppe medienes interesse.

Mediene rolle er å forsterke konfliktene og å svekke ledelse og styret. Fire tidligere ansatte har stått fram i Dagbladet med sine negative opplevelser i Kirkens Nødhjelp. Kirkens Nødhjelp kan ikke svare på kritikken, fordi dette er personalsaker. Atle Sommerfeld og Raustøl må bare bite kritikken i seg. De kan ikke gjøre det som ble Gerd-Liv Vallas bane, gi sin egen versjon rett fra levra.