Statsminister Solberg?

Høyre er det partiet som så langt har foretatt den mest bemerkelsesverdige kursendringen. De har tatt betydelige doser selvkritikk og åpnet dørene for en fordomsfri diskusjon om hva morgendagens utfordringer bringer. De har valgt å droppe å kjøre fram skattelette og vil fremstå med en sterkere sosial profil. «Kalkulator-Høyre» er lagt på hylla.

Høyre har tradisjon for å søke brede kompromisser i viktige saker, for eksempel klimaforliket og ny pensjonsordning. Høyre har trening i å samarbeide i ulike retninger, selv om de ikke definerer seg som noe sentrumsparti.

Helgens landsmøte befester den brobyggerrollen de vil spille på borgerlig side. Det synes å være bred enighet i Høyre om at målet er å danne en regjering der både Frp, Venstre og KrF er med. Det skal altså ikke stå på Høyre. Dette er en posisjon som burde gi uttelling hos velgerne. At Frp skulle danne regjering alene er et særdeles lite tenkelig alternativ. Høyre utelukker ikke at de kan gå inn i regjering med Frp, men det forutsetter at Høyre ikke er betydelig mindre enn Frp. Høyre kan rolig kalkulere med at om Frp kommer i regjeringsposisjon vil oppslutningen blant velgerne falle som en stein. Høyre kan kapre noen av disse velgerne.

At vi etter neste valg skulle ende opp med at Høyre, KrF og Venstre danner regjering med Frp som støtteparti, er også lite realistisk. Lars Sponheim har gjort det praktisk talt umulig for Venstre å samarbeide med Frp.

Det Høyre kan håpe på er at Frp, Venstre og KrF skal synes det er bedre at Høyre danner regjering alene fremfor at Jens Stoltenberg fortsetter som statsminister.

Erna Solberg korrigerte oppslaget i Dagbladet før helgen om at hun var klar til å akseptere Siv Jensen som statsminister. Det skulle bare mangle. Høyre har alt å tjene på å kjøre fram Solberg som den samlende statsministerkandidaten på borgerlig side.

Den profilen Høyre nå tegner er dessuten mer spiselig for KrF og Venstre enn det gamle kalkulator-Høyre. Det er derfor ikke enkelt for Venstre og KrF å velge bort Solberg for Stoltenberg.

Carl I. Hagen som person ble til slutt uspiselig som samarbeidspartner. Siv Jensen har valgt en annen profil, men hun fremstår ikke som noen brobygger. Det gjør heller ikke Lars Sponheim. Han er en utmerket retoriker, men hans hardtslående angrep, blant annet på Erna Solberg, setter også sine spor. Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik er varsomme med personangrep. Erna Solberg har også noe av den samme tilbakeholdenheten. Det preger også Dagfinn Høybråten, mens Lars Sponheim og Siv Jensen kan fleske til. Det kan gi gode medieoppslag og god egenmarkering av eget parti, men det svekker samarbeidsrelasjonene.

Den som skal lede en samarbeidsregjering, må ha særdeles gode brobyggeregenskaper. Det synes Erna Solberg å ha i større grad enn Siv Jensen og Lars Sponheim.

Da Ukeavisen Ledelse i 2003 foretok en grundig evaluering av Erna Solberg i vår serie «Toppsjefen», fremsto hun som en sterk saksorientert politiker med stor gjennomføringsevne, målbevisst, hederlig og verdibevisst, men med dårligere sosial teft og evner til å løse konflikter enn Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik. Det virket som om politikken satt mest i hodet på Erna Solberg. Som kommunalminister ble hun også skyteskive for kommuner som måtte trappe ned på omsorg og utdanning fordi budsjettene ikke strakk til. Solberg rikket seg ikke en tomme. Hun bestilte effektivisering og ville ikke høre snakk om at det ikke var nok penger.

Siden den tid har hun mistet den politiske makten, men sittet med ansvaret i et Høyre som sliter med å finne veien videre. Hun har også måttet tåle at det i mediene og i partiet er blitt stilt spørsmål ved om hun har de egenskapens som trengs for å føre Høyre inn i regjering igjen.

Men det er nå Solberg Høyre har valgt å satse på. Det virker som om den motgangen hun har møtt, har gjort henne til en bedre statsministerkandidat. Hun har måttet skjøtte sitt ansvar med en viss ydmykhet og uten Sponheims verdensmestertakter. Det Høyre og den Erna Solberg som nå står fram, burde ha mulighet til å fremstå som det sikreste kort for velgere som er opptatt av å sikre et borgerlig flertall.

Erna Solberg bør satse enda sterkere på å fremstå som brobygger og selger av politisk budskap. Det budskap hun nå skal selge, virker mer lettselgelig og spennende enn det Høyre sist gikk til valg på.