knut arild hareide

Partiledere har gjerne lært seg å holde kortene tett til brystet i kontroversielle saker. De vet at det en sier kan noen bruke mot en. Derfor sier en ikke mer en nødvendig, og det en sier er nøye vurdert og skal tjene en hensikt. Den som har makt utøver den blant annet ved å styre informasjons- og beslutningsprosesser. Det kan være en leder for lengts har bestemt seg for hva konklusjonen skal bli. Likevel kjøres prosessen med «å lytte og vurdere alternativer».

Statsminister Jens Stoltenberg ba tidlig om at opposisjonen ventet til etter 22.julikommisjonen hadde lagt fram sin rapport, før en for alvor konkluderte med hvem som har ansvar for hva og hvilke konsekvenser det bør få. Det la en demper på debatten om mulige politiske konsekvenser av det som skjedde.

KrF sliter med hvordan de skal forholde seg til homofile. Som parti har de ikke noen mening om mennesker av samme kjønn som blir samboere. Det er definert som en privatsak. Så å si alle i partiet innser også at samfunnet må ha lover som regulerer rettighetene til mennesker som lever sammen uansett om de er heterofile eller homofile. Det KrF er opptatt av er at samfunnet skal favorisere ekteskap mellom mann og kvinne. Det er det som per definisjon er et ekteskap. Dette synes har KrF felles med kirkesamfunnene i Norge.

Et normalt politisk parti søker makt. Størst makt oppnår en ved å sitte i regjering. Intet parti er blitt så mørbanket av velgerne i den perioden de har sittet i regjering som SV. Partiet er i dag en blek skygge av seg selv og henvist til et liv rundt sperregrensen. Likevel tviholder de på regjeringssamarbeidet med Ap og Sp. Det finnes folk i partiet som mener SV bør trekke seg ut og konsentrere seg om å holde fram prinsippene og ideene som partiet er bygget på. Men de blir overhørt.