Hareides grenseløse åpenhet

Partiledere har gjerne lært seg å holde kortene tett til brystet i kontroversielle saker. De vet at det en sier kan noen bruke mot en. Derfor sier en ikke mer en nødvendig, og det en sier er nøye vurdert og skal tjene en hensikt. Den som har makt utøver den blant annet ved å styre informasjons- og beslutningsprosesser. Det kan være en leder for lengts har bestemt seg for hva konklusjonen skal bli. Likevel kjøres prosessen med «å lytte og vurdere alternativer». Når en gang konklusjonen trekkes, framstår den som resultat av en demokratisk prosess. Saken var i realiteten avgjort før prosessen startet.

Det er lettere for bedriftsledere enn partiledere å holde på slik. En leder i en bedrift har gjerne myndigheten til å fatte beslutningen. I et parti har ikke lederen en slik beslutningsmyndighet. Der er det i prinsippet medlemmene og de tillitsvalgte som bestemmer. I praksis har imidlertid lederen meget stor innflytelse.

«Snakket sammen»

Carl I. Hagen drev Frp et langt stykke på vei som sitt private foretak. I Arbeiderpartiet har de en lang tradisjon for at noen rundt partilederen «snakker sammen» og bestemmer hvordan det blir. Lars Sponheims la ikke skjul på at han ønsket å dominere i Venstre. Det gjorde han til gangs. Jens Stoltenberg har en usedvanlig sterk posisjon i Ap, men han framstår ikke som en dominerende leder. Stoltenberg er varsom med det han sier og er ikke spesielt åpen. Han er opptatt av at de formelle prosessene skal gå riktig for seg. Når det oppstår uenighet, vil han ta tiden til hjelp og søke etter kompromisser. Jens Stoltenberg trives best som konsensussøker og kompromissmaker, ikke med å skjære igjennom og vise hvem som er sjefen. Det gjør han når han må.

Knut Arild Hareide har vært statsråd, har erfaring som leder fra næringslivet og har sitter noen år på Stortinget. Han brenner for politikken og er ambisiøs, men han har ikke spisse albuer og ingen forbinder ham med et politisk råskinn. Hareide framstår som annerledes enn de andre partilederne. Det er ingen av de andre partilederne som hadde funnet på å si offentlig at han er så opptatt av kona og sin lille datter at han heller vil være sammen med dem enn å bli statsråd. Og en kan lure på hvorfor han begynner å snakke om det nå, nesten et halvt år før han vet om det blir en aktuell problemstilling. Han har nok ingen spesielle baktanker med det. Han driver ikke et spill for å framstå som politikkens «drømmepappa». Han sier det han tenker og føler. Det mener han partiet må tåle. KrF tåler det. De er opptatt av å samle seg rundt Knut Arild Hareide som har potensial til å gjøre det meget bra i valgkampen. Hareide vinner sympati, er morsom, har selvironi, er kjapp i replikken og har stor politisk breddekunnskap.

Det hadde vært en fordel både for ham og KrF om han hadde gjort det klart at han vil bli statsråd dersom partiet ønsker det. Men det ser ikke ut til at han er der. Men han kommer nok til å få høre det internt. Det går jo ikke an at sjefen sender undersåttene inn i «regjeringskrigen» mens han drar hjem. Det er som om Moses skulle stå ved Rødehavet, slå på havet med staven sin og rope ut til folket mens vannet delte seg: «Gå dere, jeg kommer seinere med familien». Når Hareide skal føre partiet fra åtte år i opposisjonens ørken og inn i det lovede regjeringslandet, må han gå først og holde staven høyt.

Hareide sier også det han tenker om å gå inn i en borgerlig regjering. Dersom Høyre og KrF får flertall alene, kan en bare glemme det. Hvis de ikke får flertall, er han rede til å snakke med Høyre og Frp, men anser det som usannsynlig at de kommer til å bli enige med Frp. Da vil KrF bidra til at Erna Solberg blir statsminister, men han gir ingen garanti for at KrF vil støtte en regjering der Frp er med i hele neste stortingsperiode. KrF forlanger tydelig gjennomslag for saker som for dem av avgjørende. Dette er ikke spill. Hareide mener det han sier og vil stå for det.

Hareide har bidratt til at KrF har endret posisjon i forhold til valget for fire år siden. Da ville de ikke på vilkår snakke med Frp. Nå vil de snakke – og til og med bidra til at Frp kommer i regjeringsposisjon.

Også på et annet område viser Knut Aril Hareide en åpenhet som får en del til å stusse. For et par dager siden gjorde han det klart at KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, nærmest er selvskreven som statsråd. I dag skriver VG at han også vil gi en statsrådspost til partiets tidligere nestleder, Inger Lise Hansen, som fortsatt er meget omstridt i partiet. VG trekker det litt langt. Hareide går ikke lenger enn å si at hun er en aktuell kandidat. Han forteller også at Hans Olav Syversen står på listen over hvem som kan bekle en statsrådspost.

Ingen andre partileder har sagt hvem de vil ha med seg i regjering. Hareide har neppe tenkt lenge og vel på hvilke navn han vil gå ut med. Igjen er det denne åpenheten. Han svarer på det han blir spurt om. Men legger til at ingen ting er bestemt. Selvsagt er det ikke det. Hva er da poenget med at Hareide trekker fram disse navnene. Svaret er sannsynligvis at det ikke er noe poeng, ikke ut over det at han synes de er dyktige og vil klare en statsrådsjobb.