De sterkt troende i KrF er programforpliktet til å tro på mulighetene for å regjere samme med Frp, selv om Siv Jensen sier hun ikke har tillit til KrF og Frp allerede har satt seg på bakbeina i forhandlingene.
Kjell Ingolf Ropstad er en snedig maktpolitiker som har malt seg inn i et hjørne der han stiller krav med meterstokk, men ser ut til å måtte ta til takke med millimeter i sin jakt på blåfarget makt.
Til å være en organisasjon basert på overbevisning er det forbløffende stor endringsvilje i KrF. Taper Hareide-fløyen, bringes partiet tilbake i en fortid der de institusjonaliserte myter rår grunnen.
– Jeg mener det er nødvendig å vurdere Arbeiderpartiet dersom vi skal få størst mulig innflytelse i en regjering, sa Knut Arild Hareide i sin tale til KrFs landsstyremøte fredag.
For Venstre kan det være en modig og givende «nær døden»-strategi å toge inn i maktens korridorer. Sylvi Listhaug og oljeboring i Lofoten blir kameler de må svelge, skriver redaktør Magne Lerø.
KrF er tjent med å vente så lenge som mulig med å bestemme seg for om de vil støtte Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. Da vil Ap forstå at de må bevege seg lenger mot KrF for å få dem med på laget. De vet hva de kan regne med hos Erna Solberg med Frp på slep, skriver redaktør Magne Lerø.
Med Frp som regjeringspartner har ikke Erna Solberg den autoritet til å skjære igjennom hun skulle ønsket seg. Også Jens Stoltenberg og Kjell Magne Bondevik fikk høre at de manglet autoritet, skriver redaktør Magne Lerø.
Trygve Slagsvold Vedum er i støtet, ikke på grunn av egen politikk, men ved å la Senterpartiet framstå som en kontinuerlig og bredsporet protestbevegelse mot regjeringens sentralisering og nedprioritering av «de små», skiver redaktør Magne Lerø