Hareides dilemma

Det er 13 måneder til stortingsvalget, og det framstår nærmest som en mediedrevet folkekrav at KrF må avklare om de vil støtte Jens Stoltenberg eller Erna Solberg som statsminister.

Det er det da ingen grunn til. KrF er tjent med å vente så lenge som mulig med å ta den avgjørelsen. I går signaliserte Hareide at KrF vil bestemme seg i løpet av høsten. Han bør holde ut lenger. Det er landsmøtet til våren som skal avgjøre saken, hvis de vil. De har også muligheten til å velge å vente til etter valget med å gi beskjed om hvilken regjering de vil støtte.

Problemet med en slik strategi er at en del i partiet ikke orker tanken på at KrF skal komme til å velge det de selv er imot. De begrunner det med at velgerne har krav på å få vite hvilken statsministerkandidat partiet vil støtte før valget.

Det kan være det er en fordel for KrF, selv om de andre partiene sterkt vil mislike det, å stå fast på at de er et sentrumsparti og at de vil vente å se hvilket gjennomslag de vil få for sin politikk før de bestemmer seg.

Venstre vil synes et slikt standpunkt er aldeles håpløst. Det er fordi de alt har kastet seg i armene på Erna Solberg. Skei Grande ba denne uken Knut Arild Hareide om å følge etter. I Solbergs favn er det godt å være, mener Trine Skei Grande. Hun har sagt hun vil gjøre henne til den nye landsmoderen. Da ligger det i kortene at hun kan styre landet i årevis framover.

Desto lenger Hareide venter med å be partiet avgjøre om de vil ha Erna eller Jonas, desto mer kan de håpe å oppnå fra Ap. De vet hva de får med Erna Solberg og Siv Jensen. Solberg har gitt klar beskjed om at det ikke er aktuelt å sparke Frp ut av regjeringen. Det er bare KrFU-leder Ida Lindtveit som bærer slike drømmerier til torgs. Knut Arild Hareide vet etter fire år hva han kan oppnå på borgerlig side. Han vet mindre om hva han kan oppnå hos Ap. For Jonas Gahr Støre kan det bli avgjørende å få KrF med på laget. Derfor må han i høst avklare hva Ap er villige til å gi KrF for å få de med på laget. KrF har alt å vinne på å smøre seg med tålmodighet. Da forstår Ap at de må strekke seg enda lenger for at KrF skal skifte side.

Delt på midten

Problemet for KrF er at de er delt omtrent på midten. Dagbladet har fått gjennomført en undersøkelse som viser at 54 prosent av KrFs kommune og fylkestingsrepresentanter, medlemmer av sentralstyret, landsstyret og lokallagene mener at KrF bør gå i regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. 46 prosent mener de bør danne regjering med Høyre, FrP og Venstre.

Det kan være Støre og Kristiansen tar til orde for at en del kameler må slukes slik at KrF får gjennomslag for flere hjertesaker som de i Ap strengt tatt har lite sans for.

Det virker som KrF har som mål å komme inn i en regjering etter valget neste år. Fortsatt er det sterke krefter i partiet som ikke kan tenke seg å sitte i regjering med Frp. Det skal noe til om landsmøtet åpner for å regjere sammen med Frp. Derfor kan det ende opp med at KrF fortsetter som et støtteparti for en regjering som Erna Solberg leder. Velger KrF å satse på en regjering ledet av Støre, vil de sannsynligvis inn i regjeringen. Sp er tydelige på at de vil ha plass i regjeringen.

Hvis KrF i høst velger å støtte Erna Solberg, fremstår KrF som et borgerlig parti slik Venstre er det. Det gjør sentrumsprofileringen mindre troverdig. KrF kan da ha valgt side for lang tid framover. Hvis de vil opptre som et sentrumsparti med frihet til å velge side, bør de se hva de kan få ut av et samarbeid med Ap og Sp.

Størst oppslutning

Hvilket alternativ som gir størst velgeroppslutning, er det ingen som vet. Det er mulig ledelsen i KrF vet noe om hvilket alternativ som vil skape mest bråk. Trine Skei Grande har valgt side og satser på at de ikke synker ned - for ikke å si under sperregrensen, ved valget neste år. KrF ligger litt høyere på meningsmålingene, men fallhøyden er større fordi uenigheten innad om de skal gå til høyre eller venstre, er betydelig større enn i Venstre.

Den som kan gjør det lettere for Knut Arild Hareide, er Jonas Gahr Støre. Men han har ikke det samme autoriteten som Jens Stoltenberg til å avgjøre hva Ap skal gå for. LO var en aktiv pådriver for å få etablert det rødgrønne alternativet i 2005. Hvis Støre skal få flytte Ap nærmere KrF, må Gerd Kristiansen komme på banen. I LO forstår de seg på makt. De vil ikke ha Erna Solberg ved roret lenger. Derfor kan det være Kristiansen tar til orde for at en del kameler må slukes slik at KrF får gjennomslag for flere hjertesaker som de i Ap strengt tatt har lite sans for.