De sterkt-troendes blindhet

Over alt er endringer blytunge å få gjennomført. Tyngst er det i organisasjoner som er basert på menneskers tro og overbevisning.

Det er som regel lettest i bedrifter fordi de forholder seg til et marked. I bedrifter kan en telle og analysere, beregne konsekvenser og potensialer for vekst.

En kan ta feil, for i et marked vet man ikke hva andre aktører foretar seg, eller om det skjer uventede endringer i markedet. Bedrifter med lav endringsevne går dukken etter en tid fordi omgivelsen endrer seg.

Et politisk parti er i en posisjon mellom en bedrift og en frivillig organisasjon. Et parti må forholde seg til velgerne som de kan definere som et marked.

Om de ikke kommer opp med et program som velgerne har sansen for, taper de oppslutning.  

Ideelle organisasjoner baserer seg på menneskers tro og overbevisning. Folk engasjerer seg, ofrer tid og penger på noe de mener er viktig.

Ildsjeler som står på år etter år, kan være de vanskeligste til å få med på endringer. Folk vil ikke endre det de legger sjela si i.

Hvis engasjementet knyttet til troen på Gud blant annet gjennom bønn og i et miljø der det er en gjengs oppfatning at det en holder på med er Guds vilje, blir endringer enda tyngre å gjennomføre.

KrF har den ideelle organisasjonens kjennetegn selv om det er et politisk parti. Partiet har mange medlemmer som ikke er nevneverdig opptatt av å skille mellom tro og politikk.

Helt til for få år siden hadde KrF en bekjennelsesparagraf. I dag er det ikke krav om kristen tro for å bli med i KrF, men partiet preges sterkt av den kristne kulturen.

Selv om KrF har et like omfattende program som andre partier, er det hjertesaker som har vært bærende i partiet. KrF kjemper for den kristne kulturarven, for familien, mot sorteringssamfunnet, mot abortloven og mot ekteskapsloven som sidestiller homofile og heterofile, for friskoler og økte bevilgninger til de fattige og svakeste.

I flere av disse sakene har Arbeiderpartiet vært hovedmotstander.

Vi har ikke lenger en kristen enhetskultur. Det er selvbestemmelse og respekt for menneskers ulike valg som gjelder over hele linjen

Vi har ikke lenger en kristen enhetskultur. Det er selvbestemmelse og respekt for menneskers ulike valg som gjelder over hele linjen.

Stat og kirke har skilt lag. Folkekirken går det nedover med. Kristen tro skal ikke gis prioritet i det offentlige.

KrF sliter med å tilpasse seg endringene i samfunnet. De har i flere år drøftet om de skal velge forskansning eller tilpasning. Under Hareides ledelse har en valgt tilpasning. 

De som tror på å forskanse seg, å kjempe for å bevare sin egenart selv om en for lite gjennomslag, har meldt seg ut eller blitt passivisert. Noen har meldt overgang til «Partiet De Kristne».

Kjell Ingolf Ropstad og Erna Solberg maktet å blåse liv i «hjertesaks-KrF» med utspillet om å forhandle om endringer i abortloven.

I Debatten på NRK i går, sa Erna Solberg at de endringer hun er åpne for å diskutere, ikke vil få nevneverdig betydning i praksis.

Klassekampen kan i dag forteller at Solberg ikke vil vinne fram med å endre noe som helst i abortloven

Utspillet har hatt betydning fordi de blåser liv i de institusjonaliserte mytene som er viktige for mange i KrF. Myter fungerer som erstatning for realiteter.

Partiet har i årevis diskutert egen rolle og posisjon og utviklet kjennetegnene som preger egosentriske organisasjoner.

Mennesker som hører til i en organisasjon eller gruppe vil utvikle en kultur som i hovedsak tjener til å begrunne og opprettholde det som er.

De som er innenfor vil etter hvert se seg selv innefra og ikke utenfra slik omgivelsene ser en. Det er som regel de utenfra som ser at forandring er nødvendig.

For mange i KrF ser seg innenfra- og ser bakover i historien. Partiet har i årevis diskutert egen rolle og posisjon og utviklet kjennetegnene som preger egosentrisk organisasjoner.

Der er blitt overopptatt av sin historiske betydning og urealistisk i troen på egne muligheter framover.

Medlemmene er blinde for det faktum at et parti med fire prosents oppslutning ikke får gjennomslag for å endre abortloven, for eksempel.

Knut Arid Hareide ser dette. Han vil rive partiet ut av egosentrisiteten og de internaliserte mytene og fokusere på de sakene som betyd noe for folk flest.

Det er godt gjort at han har fått halve partiet til å innse at det KrF som har vært, har kommet til veis ende. Det finnes ingen vei tilbake som vil gi vekst.

Det eneste de vil oppnå er økt myteproduksjon slik vi ser det i forbindelse med abortsaken.

De i KrF som hører hjemme på borgerlig side vil forståelig nok kjempe for at KrF skal høre til i fløyen.

Hareide er ikke blitt sosialdemokrat. Han peker på at avstanden til Venstre har økt i en rekke saker, for ikke å snakke om avstanden til Frp.

Det partiet KrF står nærmest, er Senterpartiet.

Derfor vil han i regjering med Sp. Senterpartiet og KrF vil tilsammen være mer enn halvparten så store som Ap er.

De vil kunne kreve å få flest statsråder. Selv om regjeringen ledes av Jonas Gahr Støre, vil sentrum får stort gjennomslag.

Flertallet i KrF har så langt ikke sett det, enten fordi de er borgerligere i sjel og sinn, eller fordi de er fanget i institusjonaliserte myter om at det er mer å hente ved å samarbeid med liberalister.

For Hareide er med tiden blitt overbevist om at den liberalismen som preger Frp, Venstre og Frp, ikke er forenlige med den verdiposisjonen KrF har inntatt.

Denne erkjennelsen kan i dag bli hans bane eller en fornyelse av KrF.