Følelsenes betydning i politikken, og i retten

Øystein Blymke er skribent og statsviter.

SYNSPUNKT. Følelsene våre må ikke ta overhånd. I alle fall ikke når viktige politiske spørsmål skal avgjøres. Sterke følelser må likevel tilkjennes en legitim plass, gjennom politiske aksjoner, så vel som i opphetete politiske debatter.

For eksempel må folk få lov å uttrykke sine følelser i et fakkeltog, eller i en følelsesladet agitasjon når nedleggelse truer. Nedleggelse, enten av et folkekjært lokalsykehus eller av et tradisjonsrikt lensmannskontor.

I en leder her i DP den 27. august, skrevet av Magne Lerø, vektlegges imidlertid noen av det betenkelige sidene ved «politiske føleri». For eksempel den siden, at følelser kan risikere å fatte en forvaltningsrettslig avgjørelse på gale premiss.

Saken gjaldt Nokuts (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) som ifølge Lerø lar sin «opplevelse» (følelse) av at den akademiske friheten ved NLA høgskolen er truet, få lov å styre organets beslutning (om å frata høgskolen kreditering som høgskole), og visstnok uten annen begrunnelse enn en opplevelse av at noen mente at friheten deres var berøvet dem.

At politikere, etatsledere og andre forvaltningsbyråkratier lar seg påvirke av folks følelser for å bevare noe, verne om noe, eller forby og tillate noe, er en ting. Noe ganske annet er det imidlertid når rettsvesenet, dommere, rettsbyråkreter og andre rettsandvendere åpent og ærlig vedgår at de – i mange «straffesaker» særlig, bevisst lar sin avgjørelse også være påvirke av den «allmenne rettsfølelsen»

Blant rettferdighetens og rettsvitenskapens riddere finnes det mange oppfatninger om hvilken plass den allmenne rettsfølelsens bør innta i strafferettspleien. I et foredrag om tema «rettsfølelse», holdt av den kjente norske prosedyreadvokaten, Anders Ryssdal under Advokatforeningens årsmøte i 2007 stilte advokaten følgende spørsmål: «Er den allmenne rettsfølelsen villedende eller veiledende?»

La det være lov, også å reflektere litt statsvitenskapelig rundt utsagnet.

Det vil kanskje være noe drøyt å si at dommere og andre aktører i våre dømmende myndigheter benytter seg av en form for kvalifisert synsing når en rettferdig straff skal utmåles i en sak. Men, man må vel kunne si, at den allmenne rettsfølelsen rett og slett er en diffus og lite empirisk forankret avspeiling av den norske folkesjela.

Selv skarpskodde juridiske professorer må vel innrømme at begrepet «den allmenne rettsfølelsen» har et adskillig mer diffust juridiske meningsinnhold enn man er vant med å få definert og presisert fra de rettsvitenskapelige korridorer.

En lovhjemmel alene er ikke, og bør ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å ilegge straff

Manglende presisjon forhindrer imidlertid ikke at rettsfølelsen kan utgjøre et reelt rettslig hensyn når straff skal ilegges. Og det kan vel også sies, at det å vise til folks rettsfølelse, gir litt ekstra legitimitet til beslutningen. Den knytter på sett og vis et bånd mellom formelle, rettspolitiske normer, og verdiladete normer.

Begrepet «rettsoppfatning» har nok en mer profesjonell juridisk schwung over seg enn «rettsfølelse». «Rettsoppfatning» forekommer å være et mer veloverveid, kunnskapsbasert og reflektert juridisk basert ord, inneholdende en antagelse av «noe» som bør oppfattes å tilhøre gjeldende rett. 

En lovhjemmel alene er ikke, og bør ikke være et tilstrekkelig grunnlag for å ilegge straff. Anvendelse av straff krever – i alle fall i kriminologisk forstand - en særskilt moralsk eller verdimessig begrunnelse.

Krav om et slikt utvidet hjemmelsgrunnlaget kan man si, skyldes at det å påføre andre et onde, dypest sett – av mange - betraktes som inhumant.

For å vise folk flest at dommeren også evner å ta hensyn til deres rettsfølelse i strafferettslig forstand, bringes følelser, og verdimessig oppfatninger inn i beslutningsgrunnlaget. Dermed har dommeren et bredest mulig grunnlag for å fatte den mest rettferdige rettsavgjørelsen.

Hvordan dannes så den «rettsfølelsen» som en dommer skal forvalte, og navigerer etter?

Som vel de fleste av oss erkjenner, så har vi mennesker en tendens til å vise til hva «folk flest» også mener når vi selv skal si hva vi mener. Noen hever begrunnelsen et par juridiske hakk, og bruker den allmenne rettsfølelsens rolle og rettslige betydning, særlig når en strafferettslig avgjørelse reflekterer det vi selv mener er rett og riktig, godt og fornuftig,

Dreier saken seg for eksempel om en straffs lengde, vil nok folk som mener «jo strengere straff desto bedre, for den forbrytelsen» nikke mer anerkjennende til dommeren som skjerper straffen noe, enn til ham som går for en mildere straff.

Sistnevnte dommer vil da av mange samtidig bli beskylt for ikke å følge den allmenne rettsfølelsen – slik «mange» har definert den til å være.

En dommer som trekker inn den allmenne rettsfølelsen som et reelt hensyn, må selvfølgelig også forventes å kunne vise til noen rettslig knagger som sannsynliggjør at hans bruk av rettsfølelsen har en viss sammenheng med summen av folkets enkeltviljer. Men, sett fra et samfunnsvitenskapelig ståsted vil det empiriske grunnlaget for en slik kausalitet, måtte bli mer enn tvilsomt.

La meg til slutt få lov å sitere professor Johs. Andenæs ord om rettsfølelsen. Ord som også advokat Ryssdal trakk fram i 2007 som relevante for forståelsen av rettsfølelsens rolle. 

«Det ville imidlertid verken være heldig eller stemme med norsk rett om den alminnelige mening uten videre skulle være avgjørende. Folkets dom kan bygge på vanetenkning, manglende innsikt eller oppagiterte affekter. Lovgivningsmakten har sitt ansvar, domstolene med Høyesterett i spissen sitt. De må bygge på sine egne vurderinger. Hva de antar om oppfatningen hos folk flest, kan være moment ved vurderingen, men heller ikke mer.»

Fotnoter:

Fakta-opplysningene og sitatene i dette «Synspunktet» er i stor utstrekning hentet fra «Samlet henvisning, artikler med videre om rettsfølelsen Advokatforeningen 2007. og foredraget «Den allmenne rettsfølelsen – veiviser eller villeder i straffesakspleien. Årstale 2007 av Anders Ryssdal, daværende leder i Advokatforeningen.