Atferdsendring ved avlæring

Frode Dale er forfatter og ledelsesrådgiver.

SYNSPUNKT. Etter å ha snakket med denne lederen, forstod han mer av hva jeg forsøkte å fokusere på. Kort fortalt handlet det om at dersom en skal endre atferd, så mener jeg at vi må ta utgangspunkt i den «dårlige» eller problematiske atferden. Her betyr det at denne lederen i første omgang måtte finne ut hvorfor han var en dårlig lytter. Eller rettere sagt: hvorfor han var blitt en dårlig lytter. Jeg tror nemlig ikke at noen blir født som en dårlig lytter. Like lite som en er født påståelig eller med sceneskrekk.

Jeg skal ikke her gå inn på alle de årsakene som kan finnes for at vi mennesker er blitt dårlige lyttere. Til det er de alt for mange, komplekse og ikke minst sammenvevde.

Mitt lille poeng her er at dersom du ønsker å bli bedre på noe, så bør du i mine øyne ta utgangspunkt i den atferden som gjør deg til en dårlig lytter.

Til en utålmodig person. Til en asosial person. Til en påstålig person. Til en angstfull person. Til en arrogant person. Til en underdanig person.

Dersom du jobber med å bli en mindre dårlig lytter, så vil du nesten automatisk begynne å bli en bedre lytter.

Det er altså en grunn til at en agerer slik en gjør. Noe er personbetinget, mens noe selvsagt er situasjons- og relasjonsbetinget. I forhold til det siste aspektet, har jeg flere ganger i min konsulentkarriere pekt på problemet knyttet til den fundamentale attribusjonsfeilen.

Det du garantert uansett kan ta tak i, er deg selv og din atferd.

Det heter seg at en kan endre atferd, men ikke personlighet. Jeg er delvis enig i dette utsagnet. Uenigheten eller mer, refleksjonene mine, ligger i at jeg tror at personligheten vår endres ut fra de(n) vi møter. Vi blir altså forskjellig alt ettersom hvem vi møter. Det igjen betyr at vi kan gjøre mye i og underveis i samhandlingsprosessene. Jeg kaller det gjensidig selvregulering. Som i bunn og grunn handler om en tilpasnings- og tilvenningsprosess. Både der og da – og over tid.

Vi kan likevel jobbe med oss selv og det jeg kaller en ensidig selvregulering. Der vi selv tar ansvar for vår atferd og gjør noe med den. Og da er vi tilbake til utgangspunktet. Er du en dårlig lytter, så er du i min verden blitt det. Det du er blitt, kan du som oftest gjøre noe med.

Derfor må du jobbe med å bli en mindre dårlig lytter. Og ikke ha fokus på å bli en bedre lytter.

For tar du utgangspunkt i selve problemet – at du er blitt en dårlig lytter – og jobber med det aspektet, så vil du i mine øyne etter hvert kunne bli en bedre lytter. Jeg sier altså – i motsetning til mange andre – at vi skal fokusere på det som ikke er bra og det som er problemet. Og ikke på den nye atferden og det som ligger der (og venter). For jeg tror at dersom du jobber med å bli en mindre dårlig lytter, så vil du nesten automatisk begynne å bli en bedre lytter.

Nå kan noen si at dette kun er semantikk i fra min side, og at det uansett handler å lære seg til å bli en bedre lytter. Da sier jeg at det ikke er så lett, og at dette handler om læringsprosesser og læringssyn. Der hovedspørsmålet går på om du skal lære deg den nya atferden eller om du faktisk må avlære deg den gamle?

Der altså spørsmålet blir: skal du jobbe med (les: trene på) å bli mer tålmodig eller mindre utålmodig?

På å bli mer sosial eller mindre usosial? På å bli mer strukturert eller mindre ustrukturert?

Lykke til med (av)læringsprosessen.