Brett Pelletier | Dreamstime.com
Andel ansatte i norske styrerom falt fra 26 til 18 prosent
Bedriftsdemokrati og medbestemmelse er yndede temaer i festtaler. Skrytet står imidlertid ikke i stil med virkeligheten.
Antallet aksjeselskaper, som har ansattvalgte i styret, har falt kraftig – fra 26 prosent av selskapene i 2006 til 18 prosent i 2016. Og det uavhengig av bedriftenes størrelse og bransjetilhørighet.
En reduksjon på en tredjedel på bare ti år kan tyde på at de ansattes medbestemmelse i norske bedrifter ser ut til å forvitre. På konsernnivå ser det enda bedrøveligere ut. Kun hvert sjette konsern i landet har faktisk ansatte som styrerepresentanter, viser en omfattende undersøkelse fra 2017.
Alle vil, men få gjør det
Sannsynligheten for å finne ansattvalgte styrerepresentanter er størst i tariffbundne industribedrifter, altså der hvor det finnes tariffavtale, sier Fafo-forsker Inger Marie Hagen (Fafo). 
Inger Marie Hagen i Fafo liker utviklingen dårlig. Hun har forsket på styrerepresentasjon i norsk arbeidsliv i en årrekke.
Fafo-forskeren syns at resultatene i studien er et paradoks, i og med at tidligere studier har vist at både eksterne styremedlemmer, ledelsen og de ansattvalgte faktisk setter pris på ordningen med ansatterepresentasjon. De ansatte bidrar med viktig informasjon til styret, de har dybdekunnskap om hva som rører seg i bedriften og beriker samarbeidsklimaet i selskapet. En naturlig del av den ofte så fullroste norske samarbeidsmodellen, skulle man tro.
Ikke nok med det: ansatte ved styrebordet øker mangfoldet, og deres kunnskap om bedriften er viktig for å kontrollere administrasjonen, viser studier av styrets rolle.
En form for «organisert motstand» fra ledelsens side har Hagen ikke registrert. Likevel inkluderer stadig færre styrer de ansatte. «Alle» liker altså ordningen, men stadig færre tar den i bruk. Hvorfor?
Problemet er nokså sammensatt, men Inger Marie Hagen mener at særlig to hypoteser kan være lurt å forfølge for å kunne forstå dette paradokset:
-
nemlig at det legges større vekt på aksjonærenes interesser enn tidligere, også i det norske bedriftsdemokratiet
-
og at oppslutningen om samarbeidsmodellen i det norske arbeidslivet slett ikke er så stor som den politiske debatten kan gi inntrykk av. At det har hardnet til de siste årene, og at eierne ikke lenger ser samme verdi i å samarbeide med de ansatte og deres representanter.
Ansatte må kreve styreplass
Det er ingen automatikk i at de ansatte får sin representant i styret. Ordningen, som ble innført så tidlig som i 1972, forutsetter at et flertall av de ansatte krever styrepresentasjon. Ved avslag kunne saken behandles i den såkalte Bedriftsdemokratinemnda.
I fjor ble den imidlertid nedlagt av den sittende regjeringen som et ledd i de borgerliges effektiviseringsprosjekt - til store protester fra både NHO og LO. Oppgavene ble overført til Tvisteløsningsnemnda, men ikke nødvendigvis kompetansen.
Burde ha plikt til å spørre de ansatte
Hagen mener at tallene ville nok sett atskillig mer oppløftende ut hvis arbeidsgiverne hadde blitt pålagt en aktivitetsplikt, altså at de må undersøke om de ansatte vil ha en plass ved styrebordet.
I 2010 foreslo det daværende Medvirknings- og medbestemmelsesutvalget nettopp denne undersøkelsesplikten, men rapporten og forslagene havnet bare i en skuff.
– For meg virker det unaturlig at arbeidsgivernes plikter ikke gjelder styrerepresentasjon. Det ville jo gjort det mye lettere å få ordningen på plass i flere bedrifter, mener Inger Marie Hagen.
Arbeidet med å få på plass styrerepresentasjon stiller altså store krav til de tillitsvalgte og deres fagforbund og lokale foreninger. Det må informeres om ordningen, krav om representasjon må organiseres, styremedlemmer skoleres og støttes i til dels krevende situasjoner, og vrange motparter må håndteres, poengterer den erfarne forskeren.
– Her finnes det åpenbart et uutnyttet potensial, mener Inge Marie Hagen.
Hennes studier gjennom en årrekke har vist at både selskapets stiftelsesdato, eierskap, bransjetype og tariffavtale har en god del å si når det kommer til de ansattes styrerepresentasjon – eller fraværet av den.
God tradisjon som forvitrer?
Sannsynligheten for å finne ansattvalgte styrerepresentanter er størst i tariffbundne industribedrifter, altså der hvor det finnes tariffavtale.
Jo eldre selskapet eller konsernet er jo større er muligheten for at også ansatte sitter ved styrebordet. Også bedriftens historie og tradisjon for medbestemmelse er en viktig faktor, viser undersøkelsen.
Med andre ord: mens det tidligere fantes en rekke tradisjonelle industribedrifter med høy organisasjonsgrad som praktiserte bedriftsdemokrati og som beviselig var opptatt av de ansattes medvirkning, er situasjonen i dag en helt annen, mener Hagen.
Flere og flere bransjer med svakt partssamarbeid vokser fram, med den konsekvens at færre og færre arbeidstakere organiserer seg. Organisasjonsgraden i det private næringslivet er nå nede i 38 prosent. Kun 63 prosent av de ansatte sier at det finnes tillitsvalgte i bedriften.
– Det er altså en klar sammenheng mellom fallende organisasjonsgrad i arbeidslivet og lavere styrerepresentasjon for de ansatte, understreker Inger Marie Hagen.
Et mer uorganisert arbeidsliv
Et annet moment er at arbeidslivet er blitt mer komplisert, på grunn av strukturendringer i næringslivet med fusjoner og konserndannelser som blant annet sørger for sentralisering av makt til konsernstyrene.
Samtidig «kjemper» de tillitsvalgte allerede på flere fronter og har ikke kapasitet eller fokus på styrerepresentasjon. Bare kartleggingen av konsernet og dets datterselskap og antall ansatte alene kan by på store utfordringer, forteller Hagen.
Jo flere datterselskap desto vanskeligere blir det å få etablert for eksempel en konsernordning.
Ikke alltid prioritert
Det er heller ikke gitt at alle tillitsvalgte prioriterer styreplass for de ansatte. Det er ikke alle styrer som oppfattes som like viktige. I en undersøkelse fra 2017 blant norske ansatte-representanter svarte 40 prosent at «de viktigste avgjørelsene tas utenfor styrerommet».
Det finnes mange små styrer i norsk næringsliv som domineres av små og mellomstore bedrifter. Og mange «papirstyrer» er oppfatningen.
Ikke få av dem er blitt etablert for å oppfylle aksjelovens krav om styrerepresentasjon, men at disse styrene har liten betydning for hvordan selskapene drives, poengterer Fafo-forskeren.
Det er altså en klar sammenheng mellom fallende organisasjonsgrad i arbeidslivet og lavere styrerepresentasjon for de ansatte
Bruker ikke aksjeloven godt nok
Hagen mener at fagbevegelsen ikke godt nok benytter seg av mulighetene som ligger i aksjeloven. Den har heller ikke greid å få fram hvor viktig styrerepresentasjon er for de ansatte. Saken vies for lite oppmerksomhet, og de tillitsvalgte bør skoleres bedre, mener hun.
– Det er ekstremt viktig for de ansatte å kreve styrerepresentasjon, ikke bare i selskapene, men også på konsernnivå. Jeg har inntrykk av at det finnes noen myter om at styrearbeid er så vanskelig. De ansattvalgtes rolle er ikke å være økonomer eller jurister, men å bidra med det de vet om de ansattes hverdag. Denne kunnskapen er uvurderlig for et styre, understreker Inger Marie Hagen.
Hun minner om at det «faktisk er obligatorisk å ha ansattvalgte i styret for selskaper med over 200 ansatte».
– Men det er ingen som følger med på at dette blir overholdt. Det får ingen konsekvenser når kravet ikke oppfylles, poengterer Hagen.
Amerikanisering på gang?
Det gjør det heller ikke lettere at det finnes flere tegn til et mer autoritært arbeidsliv i Norge. «Amerikanske tendenser» slik hun uttrykker det overfor Dagens Perspektiv.
Nye ledelsesformer og -filosofier som endrings- og verdibasert ledelse har som mål å skape oppslutning rundt ledelsens og eiernes ideer. De oppfattes ikke lenger som demokratiske prosjekter hvor de ansatte har medbestemmelsesrett.
– Den brede demokratiske medvirkningen mangler. I tillegg virker det som om dagens lederutdanning er mangelfull. Mange av dagens ledere vet ikke engang forskjellen på Hovedavtalen og Arbeidsmiljøloven, understreker Inger Marie Hagen.
HR-sjefen som «ærede motpart»
Hun peker også på en annen utvikling som gjør det vanskeligere å sikre de ansattes medbestemmelsesrett, eller etablere den. Tidligere snakket de tillitsvalgte og direktørene sammen. Ting kunne tas opp direkte.
Slik er det ikke lenger. I dag er det styrets leder og konsernsjefen som er de viktigste personene. Tillitsvalgte må først og fremst forholde seg til HR-sjefen i selskapet.
– Du kan jo forestille deg hvordan det lokale partssamarbeidet ser ut når en tillitsvalgt snakker med en HR-sjef som mangler de nødvendige fullmaktene», poengterer Hagen.
Fafo-forskeren syns at det er på tide å se ordentlig på hva som skjer ute i bedriftene. Per i dag er kunnskapen altfor lav, mener hun.
Tillitsvalgte under press
– De tradisjonelle, store arbeidsfellesskapene er blitt splittet opp gjennom fisjon, fusjon, konserndannelser, endrede selskapsstrukturer og utenlandsk eierskap, mener nestleder i Fellesforbundet, Steinar Krogstad. (Morten Løberg)
Steinar Krogstad, nestleder i Fellesforbundet, understreker at Fafo-tallene ikke er representative for forbundets organisasjonsområder – at de er høyere. Og at styrerepresentasjon og organisering på konsernnivå er prioriterte oppgaver. Men også han ser lignende tendenser og utfordringer som Inger Marie Hagen.
Norsk arbeidsliv har gjennomgått store strukturelle endringer, understreker han.
– De tradisjonelle, store arbeidsfellesskapene er blitt splittet opp gjennom fisjon, fusjon, konserndannelser, endrede selskapsstrukturer og utenlandsk eierskap. Mange tillitsvalgte har mer enn nok andre oppgaver som presser på, som for eksempel sosial dumping og inn- og utleie av arbeidskraft. Da ligger nok ikke de ansattes styrerepresentasjon lengst framme i panna, forklarer Krogstad som selv har lang fartstid i styrearbeid, etter 19 år som konserntillitsvalgt i Veidekke.
Han mener at det ikke finnes noe enkelt svar på utviklingen, men innrømmer at bedriftsdemokrati ikke har vært høyt oppe på fagbevegelsens dagsorden de siste årene.
Det kan skyldes at de tillitsvalgte er under sterkt press fra flere hold.
– Vi opplever at en rekke av våre tillitsvalgte står med ryggen mot veggen. Mange bedrifter har ikke tradisjon for styrerepresentasjon. Ledelsen er negativ til kravet og prøver å trenere prosessen, forteller nestlederen.
Kun i konsernstyret?
Situasjonen er også svært forskjellig fra sektor til sektor, sier Krogstad og trekker fram hotellbransjen som spesielt vanskelig når det kommer til de ansattes styrerepresentasjon. Dessuten gjør konserndannelser det mer krevende å få på plass ordningen, særlig når morselskapet er i utlandet. Det er ikke lett å fremme representasjonsretten når flertallet av de ansatte befinner seg i utlandet.
Fellesforbundet sliter dessuten med å få representanter inn i datterselskapsstyrene innenfor konsern. Arbeidsgiverne og eierne «godtar» ofte bare ansattvalgte i konsernstyret, men ikke i styrene i datterselskapene.
Men hvis noe skjer, for eksempel at morselskapet går konkurs, så er de ansattes representanter ikke på plass, og blir dermed heller ikke hørt. Blir datterselskapene splittet opp, har de ansattes heller ingen hand ved rattet.
At de tillitsvalgte forstår viktigheten av at de ansatte er representert «også nedover i konsernsystemet» er derfor svært viktig, mener Krogstad.
Mange tillitsvalgte forteller at de må avkode lederne for at de skal kunne fungere i Norge
Bryter med den norske modellen
Også Fellesforbundets nestleder ser et økende innslag av angloamerikansk ledelsesforståelse i norske bedrifter som gjør samarbeidsklimaet vanskeligere.
– En stor del av dagens ledere mangler opplæring i den norske arbeidslivsmodellen. De har en helt annen forståelse av hva ledelse i Norge innebærer, hvordan bedrifter og ansatte bør ledes. Det finnes for mange filosofier som bryter med den norske arbeidslivsmodellen, er nestlederens erfaring.
– Det er HR-avdelingene som ofte fronter ledelsens syn. Det finnes jo nesten ikke bøker om norsk ledelsesfilosofi lenger, sier Krogstad oppgitt.
– Mange tillitsvalgte forteller at de må avkode lederne for at de skal kunne fungere i Norge.
Han syns at det er et paradoks at det skrytes så mye av den norske samarbeidsmodellen, samtidig som de tillitsvalgtes arbeid er veldig utsatt i dag. At regjeringen la ned Bedriftsdemokratinemnda i fjor anser Krogstad som «en klar svekkelse av partssamarbeidet».
Styreplass skal være regelen
Fellesforbundets nestleder er veldig klar på at det skal være regelen at de ansattes får plass ved styrebordet.
- Vi ser på det som en forlengelse av tillitsvalgtfunksjonen. Det er en posisjon som gir de ansatte innflytelse, forutsatt at du har et velfungerende tillitsvalgtapparat rundt, understreker trønderen.
– Vi trenger å ha større tro på at vervet gir innflytelse, ikke bare til de ansattes beste, men også selskapets. Én ting er å kreve styreplass, men det er enda viktigere å tenke gjennom hvordan vervet skal brukes, understreker Steinar Krogstad.
