Helt perfekt – hjemme og på jobb

– Jeg konkurrerte med de andre, uten å fortelle det til dem så klart. Jeg ville være best. Jeg ville ha ros. Jeg var veldig fokusert. Vi var mye rundt og snakket om prosjektet i radio og TV. Vi var hos regjeringen og i Kulturdepartementet, og da ønsket jeg å kunne svare på alle spørsmål. Jeg var veldig stresset på dét.

Elizabeth Kuylenstierna forteller om tiden da hun jobbet i TV4. Sverige forberedte seg på å gå over til digitalt TV, og selv var hun kommet inn som koordinerende prosjektleder for TV4 i en ganske sen fase. Det var andre i prosjektgruppen som hadde jobbet med dette i ti år. Selv hadde hun én måned å lese seg opp på.

Hun leste mengder med artikler og rapporter, men spørsmålene som kom under presentasjonene var aldri så avanserte som hun hadde trodd. Likevel følte hun at hun hele tiden måtte vite mer. Og før presentasjonene var hun veldig nervøs. Helst ville hun ha så kort taletid som ­mulig. 

– Jeg var skrekkslagen, og ble kjempeglad hvis en annen snakket for lenge, for da ble det kortere tid igjen til meg. Jeg var så redd for å få et spørsmål jeg ikke kunne svare på. Jeg var redd for å si noe feil. Jeg var urolig for at noen skulle kunne ta meg på noe. Avsløre meg. Forstå at jeg var en bløff. En som ikke hadde kontroll. Jeg konkurrerte med de andre i gruppen, inni meg selv, men hadde samtidig en veldig respekt for dem. Jeg var ingen besserwisser. Jeg trodde jo at jeg ikke kunne noen ting. Så dobbel og paradoksal kan perfeksjonismen være.

Døden nær

En lørdagsmorgen hjemme hos Elizabeth Kuylenstierna, som da het Gummesson til etternavn, fikk hun vondt i magen etter å ha spist frokost. Hun trodde det var noe hun hadde spist, og gikk og la seg for å hvile. Da hun hadde lagt seg, kom smertene. I boken «Du er god nok» skriver hun at det var så smertefullt at hun ikke har ord for å beskrive det. Uheldigvis hadde hun lukket døra da hun la seg. Hun, som vanligvis har en sterk og kraftfull stemme, klarte nesten ikke å få frem et pip. Bare en svak hvisking. Etter en stund hørte likevel den mellomste datteren henne. Hun fikk beskjed om å hente pappa. Han måtte ringe etter ambulanse. 

Hun var 36 år gammel og ble operert for magesår, og det var ikke første gang hun var alvorlig syk. Forrige gang hun var på nippet til å dø var hun 30 og hadde en infisert galleblære som stod i fare for å sprekke. Også da hadde smertene vært der en stund, uten at hun tok hensyn til dem. 

Les også:

• Forsker på perfeksjonisme
• – Utfordrende å lede per­feksjonister

Den perfekte bløtkake

I tillegg til å være perfeksjonist på jobben, var hun perfeksjonist på alle andre hold. Hun ignorerte sykdom, huset så ut som en interiørkatalog, hun serverte perfekte trerettersmiddager når de hadde gjester. I boken beskriver hun en kake hun bakte da kollegaen Peter skulle komme tilbake etter pappapermisjon. En saftig og god bløtkake med mandelmasse og glasur, dekorert med blomster og ordene «Velkommen tilbake, Peter!». Det var som om tiden stod stille et øyeblikk da hun plasserte den på kaffebordet. Alle gispet etter luft og ristet på hodet. 

– Sånne saker gjorde jeg hele tiden, og dette var ingen som jeg hadde personalansvar for. Han hadde en annen sjef. Men ingen tenkte på sånne ting, merket jeg, så da bakte jeg. Jeg ville gjøre andre glade. Jeg ville hele tiden gi noe ekstra, forteller Kuylenstierna.

– Hvordan hadde du det selv?

– Jeg var mye inne i hodet mitt. Jeg tenkte og tenkte og tenkte. La planer og strategier, grublet og eltet rundt på ting. Tenkte på alt jeg hadde sagt og gjort. Hvordan ting var blitt. Uroet meg for alt jeg skulle si og gjøre. Inne i hodet mitt var det døgnåpent på kontoret. Jeg lyttet lite til magefølelsen og intuisjonen min, eller hva jeg selv ønsket, drømte om og savnet. Jeg var opptatt av hvordan andre oppfattet meg, og reflekterte aldri over hva jeg selv syntes og tenkte. Det er stressende å leve et slikt liv. Du slapper aldri av. Du er hele tiden på jakt etter det neste du skal klare. 

Lavere skuldre

Det er femten år siden hun var syk første gang. Åtte år siden hun var alvorlig syk andre gang. Etter den første sykdomsrunden lærte hun seg å si nei oftere og ble flinkere til å tenke på hva hun selv ønsket. Det var derfor hun hadde tatt prosjektlederjobben. Dette var noe hun ville gjøre. Etter å ha blitt syk andre gang, forstod hun at den egentlige drømmen var å jobbe med mennesker, men at hun ikke hadde hatt selvtillit nok til å tro at hun kunne klare det. 

Nå har Elizabeth Kuylenstierna lagt om mye i livet sitt, etter å ha brukt mye tid på å forstå seg selv. Hun skal ikke lenger gjøre alt helt perfekt. I dag har hun eget firma, skriver bøker, holder foredrag og jobber som coach, blant annet for ledere. Hun jobber med mennesker, og når hun nå holder foredrag, vil hun helst bruke all den tiden hun har fått tildelt. 

– Når jeg nå klatrer opp på en scene, har jeg ikke fokus på meg som person, men på budskapet. Jeg skal lære bort noe, inspirere noen. Tidligere handlet det bare om meg. Jeg tenkte at alle ser på meg og etterpå funderer de på om jeg har sagt noe feil. Nå vet jeg at folk som hører foredraget ikke er så opptatt av meg. De er mest opptatt av seg selv. 

Bedre ledelse

Mange perfeksjonistiske ledere har oppsøkt Elizabeth Kuylenstierna etter at hun ble coach. Hun sier det er fantastisk å jobbe med ledere når de innser at alt ikke handler om dem hele tiden. 

– Det er ikke slik at alle på kontoret går rundt og tenker på hvordan du er som sjef hele dagen, sier Kuylenstierna, som jobber for å få perfeksjonistiske ledere til å flytte fokus og se sin egen rolle. 

– Du skal lede og fordele arbeid. Hele arbeidsplassen står ikke og faller med din person. Det er ok å gjøre feil, og be om unnskyldning for det. Det er ok å vise at man går hjem for å være sammen med familien. Det er ok å si at dette rekker vi ikke å prioritere. Det er ok å delegere. Har du en mer avslappet holdning som sjef, blir du også en bedre sjef. Du blir mer menneskelig enn om du hele tiden legger listen kjempehøyt. Og når du som leder slapper mer av, slapper også resten av gruppen, av og det er da man begynner å se hverandre på ordentlig. Folk våger å vise mer av seg selv. Relasjonene, kommunikasjonen, kontakten og prestasjonene blir bedre. Det høres paradoksalt ut, men noen ganger må du slippe perfeksjonismen for å prestere bedre. 

Overraskelsen

Å slippe perfeksjonismen, handler ikke om å bli slurvete og likegyldig. Det handler om å prioritere kvalitet der det er nødvendig, og om å vite at man er like mye verdt om det ikke går så bra en dag. Det kan ta tid å fjerne seg fra usunn perfeksjonisme og den manglende selvtilliten som gjerne følger med. Kuylenstiernas råd er å begynne i det små. Hun anbefaler at man jobber med én sak hver uke. Man kan for eksempel starte med et mål om at man ikke skal gruble så mye, men sortere ting og forsøke å legge det bak seg når man drar fra jobben. 

Perfeksjonistene som kommer til Kuylenstierna for å få hjelp blir ofte overrasket når de forstår at det ikke bare er de selv som tenker som en perfeksjonist. At det ikke bare er de som sliter med uro og følelsen av å ikke strekke til. 

– Dette er ingenting man vanligvis prater om på jobben. Perfeksjonister er utrolig ensomme mennesker.