Leif Frode Onarheim, en av nestorene i norsk næringsliv, mener Stein Erik Hagen bør trekke seg som styreleder i Orkla. I et innlegg i Dagens Næringsliv betegner han Hagen som en «tøff kjøpmann, som har vist at han kan tjene penger, men som «ikke er særlig forutsigbar». Det bør en styreleder for et stort selskap være. Orklas styre har den kompetanse som trengs, i følge Onarheim, men han mener det er et problem at den dominerende eieren også er styreleder.
Det er uhyre sjelden at en toppsjef som får sparken svarer med å angripe styret eller den sjefen som gir en sparken. En inngår gjerne en sluttavtale der en forplikter seg til ikke å kommentere saken offentlig og blir enige om en felles pressemelding der den som sluttet blir takket for god innsats. Direktøren i Orkla Brands, Torkild Nordberg, fikk i går beskjed om at han måtte slutte. Han gidder ikke være med på spillet.
Bjørn Wiggen har fått sparken som konsernsjef i Orkla. Det betyr at styreleder og selskapets største eier, Stein Erik Hagen, for fjerde gang kvitter seg med selskapets toppsjef. Hagens gamle venn og allierte i mange år, Åge Korsvold, som for tiden er nesteleder i styret, er påsatt som ny konsernsjef. Det har skjedd før at Korsvold går inn i en sjefsstilling etter at eierne sparket ut den som hadde stillingen. I 1994 var Per Terje Vold konsernsjef i Storebrand.
Da Trond Giske ble utnevnt til næringsminister høsten 2009, eksploderte han nærmest ut av startblokken på yndlingsdistansen «hundre meter handlekraft». Næringslivet jublet, dog litt betuttet over at det var en venstrevridd politiker de ble velsignet med. Alle var dog enige om at de denne gangen hadde fått en minister fra politikkens øverste hylle.
Jens P. Heyerdahl bygget opp Orkla til landet største privateide industriselskap. Heyerdahl var opptatt av langsiktighet og lønnsomhet. Han var ikke særlig opptatt av å definere hva Orkla ikke skulle drive med. Han endte opp med et konglomerat av et selskap som drev med medier, industri, merkevarer og finans. Han foretrakk å kjøpe framfor å selge. Orkla ekspanderte, men eierne hadde ikke noe å utsette på avkastningen de fikk på aksjene sine. Den var bedre enn gjennomsnittet på børsen.
