oljepolitikk

Mens Fagforbundet «vedtok» trepartiregjering, krevde Fellesforbundet at Ap ikke vek en tomme i oljepolitikken. LOs medlemmer er langt fra samstemte i klimapolitikken. Det er en viktig grunn at SV trakk seg fra regjeringsforhandlingene.

Norsk klimapolitikk overlever ikke toppmøtet i Glasgow i november og rapporten fra FNs klimapanel. Svaret er ikke en sluttdato for oljeproduksjon, men 500 milliarder fra Oljefondet og skroting av leterefusjon.

Vi kan ikke forvente at Ap og Høyre snur opp ned på oljepolitikken vel tre måneder før et valg. Men IEAs «oljebremsrapport» vil raskt få konsekvenser for markedet og dermed for politikken.

Når politiske partier tar et nytt standpunkt, følger gjerne velgerne etter, viser ny forskning. KrF tester hypotesen med ny olje- og klimapolitikk.

Ap vil fleske til med statlig milliardsatsing på hydrogen som skal gi 20-30 000 arbeidsplasser. Det er nødvendig at staten viser vei og investerer for å drive næringslivet i grønn retning.

Med god grunn bryr ikke det politiske flertallet seg nevneverdig om hva MDG, Naturvernforbundet og Greta Thunberg mener om oljepolitikk.

Equinor skal kutte utslippene ved olje- og gassproduksjonen ned mot null. De er på ville veier om de tror det binder politikerne til å holde fast på dagens lukrative leterefusjonsordning.

I en nyttårstale er det lov, kanskje til og med lurt, å snakke samlende om klimapolitikk selv om Venstre og Frp er som hund og katt på dette området.

Sylvi Listhaug vil gjenreise stoltheten i en oljenæring som får mye stokkepryl for tiden. Vi går mot en skjerpet debatt om klima og olje som først og fremst blir en utfordring for Ap og Venstre.

Venstre faller i de grøftene de møter på sin vei. Når et parti ikke har en ledelse med tilstrekkelig autoritet, er alltid faren stor for at de leder seg selv dit de egentlig ikke vil.