En klimapolitikk som smerter mer

Skaden har alt skjedd. Det er ikke tvil hos tusen forskere. De voldsomme klimaendringene med ødeleggelser for hundrevis av milliarde i hvert år, skyldes at det i løpet av de siste par hundre årene er sluppet så mye CO2 ut i atmosfæren at store deler av jorden kan bli ubeboelig om det ikke skjer en radikal reduksjon i utslippene.

Parisavtalen legger opp til at temperaturen på jorden ikke skal øke mer enn 1,5 grader. Det ligger an til at det vil skje alt om vel 10 år.

Og oppvarmingen vil fortsette om det ikke innføres langt mer drastiske tiltak.

Utviklingen vil få store konsekvenser for norsk olje-og klimapolitikk. Høyre og Ap ønsker ikke ta den debatten en måned før et valg. Den vil komme som ei kule til høsten.

På forsommeren gjorde Det internasjonale energibyrået det klart at det ikke er behov for å lete etter mer olje og gass. Verden har mer enn nok med det som er funnet.

Denne uken kom rapporten fra FNs klimapanel.

– Denne rapporten må bli dødsstøtet for kull og fossile energikilder, før de ødelegger planeten vår, sier FNs generalsekretær António Guterres i forbindelse med framleggelsen av rapporten.

I en uttalelse fra den franske regjeringen heter det at verden må bruke det inneværende tiåret til å gå bort fra fossile energikilder.

Høyre og Ap ønsker ikke ta den debatten en måned før et valg. Den vil komme som ei kule til høsten.

– Utfordringen er enorm, da den innebærer at vi har dette tiåret på å løfte oss fra å være et samfunn som har vært basert på fossilt brennstoff i flere århundrer, sier den franske miljøministeren Barbara Pompili.

Utenriksminister Jean-Yves Le Drian følger opp med å si at det «virkelig haster med å innføre tiltak for å nå målene i Parisavtalen».

Klimatoppmøtet i Glasgow kommer til å samle seg om en erklæring der alle land bes om å gjøre det de kan for å avvikle bruk av kull, olje og gass.

Så langt har ikke Ap og Høyre gitt signaler om at de vil gjøre endringer i norsk olje- og klimapolitikk. De argumenterer for at vi må fortsette som i dag fordi vi trenger kompetansen inne olje og gass for å få fart på havvind og grønn industriproduksjon.

Det andre argumentet er at det kan bli mer utslipp av CO2 om Norge stenger ned sin produksjon. Da vil andre land produsere mer. Det er også en fare for at det kan bli forbrent mer kull om vi stopper produksjonen.

MDG og SV er mest høyrøstet i kravet om at det nå må settes en sluttdato for norsk olje og gass.

Det kommer ikke til å skje at denne næringen blir behandlet på samme måte som pelsdyrnæringen.

Det vil være synkende etterspørsel som får norsk olje- og gassnæring i kne. For klimaets skyld får vi håpe det skjer så snart som mulig.

Norske politikere bør begynne i riktig ende. Det betyr å starte med det de kan gjøre noe med.

Høyre bør ta på alvor det syn de har på statens medvirkning i næringsmessig sammenheng. De mener at staten ikke skal forsøke å plukke ut vinnere, men overlate til markedet, investorene, å avgjøre hvor det skal satses.

Gass og olje har i årtier vært unntaket. Her tar staten risiko med leting, mot at det betales en særskatt på 56 prosent av overskuddet i tillegg til den vanlige selskapsskatten på 22 prosent.

Leterefusjonsordningen koster staten milliarder hvert år. I 2019 fikk 18 oljeselskaper dekket 3,9 milliarder. Dette er penger som kan gå tapt, for vi har ingen garanti for at letingen gir resultater som gir grunnlag for lønnsom drift.

Leterefusjonsordningen er egentlig død som ei sild. Ap og Høyre vet det, men de venter til etter valget med å ta diskusjonen.

I slutten av juli varslet Trygve Slagsvold Vedum at tiden er inne for en full gjennomgang av skattepolitikken for olje og gass. Han nevnte leterefusjonsordningen spesielt.

Dette kommer han til å ta med seg inn i forhandlingene om en ny regjering. SV vil si ja og amen. Ap kan ikke være imot.

Planene om elektrifisering av sokkelen med strøm fra land bør skrotes jo før jo heller. De får heller sette fart i utbyggingen av havvind til drift av oljeplattformene.

Det minste Norge kan gjøre er å skrote milliardstøtten for leting etter olje og gass. De som vil lete, får selv ta risikoen.

Vi må forsøke å få verdens toneangivende politikere til å forstå og akseptere at Norge ikke setter en sluttdato for olje og gass-produksjonen fordi det ikke vil føre til en nedgang i de globale utslippene. Det vil skje når etterspørselen blant annet som følge av høyere avgifter på CO2-utslipp synker.

Verden forventer mer av Norge enn av de oljeproduserende landene i OPEC.  

Vi bør viser verden at vi ikke lenger er opptatt av å tjene grovt på salg av en vare som er farlig for verden. Derfor bør Norge hente ut 500 milliarder kroner fra Oljefondet, sette de i et fond for å kunne bidra til å finansiere klimatiltak i fattige land. I tillegg bør vi årlig skyte noen titalls milliarder inn i fondet.

Vi kan legge dette inn i vårt eget klimaregnskap og vise at vi overoppfyller egne mål.

Slik bør et av verdens rikeste land opptre. Dette vil bidra til å få ned utslippene av CO2.

Å operere med en sluttdato om 15 -20 år for produksjon av olje og gass, er symbolpolitikk, fordi det ikke vil føre til reduksjon i de globale utslippene.

Det vi trenger er raske tiltak som kan få ned utslippene. Norge kan i løpet av høsten ha finansieringen klar.