lønnsoppgjør

Lønnsoppgjøret er et spill der det ikke er grenser for hva partene kan få seg til å si for å unngå å bli stemplet som tapere. Noe av den samme retorikken ser vi utspille seg etter at statsminister Jens Stoltenberg har gitt beskjed om at han ville kalle sammen partene for å vurdere årets lønnsoppgjør. Det er ikke måte på hvor positive arbeidstakerorganisasjonen og arbeidsgiverne er til det. Noen har tolket dette som om statsministeren har innkalt partene på teppet. Det er nok ikke slik.

Da klimameldingen ble lagt fram for noen uker siden, jublet SV og deler av miljøbevegelsen for å ha vunnet fram med kravet om at to tredjedeler av kuttene i CO2-utslipp skal tas her hjemme. Det var en seier på «målplanet». Men hvordan vi skal klare å kutte to tredjedeler innen 2020, er helt i det blå i klimameldingen. Men SV var fornøyd med at de hadde vunnet kampen om målet. Ap mente de kunne leve med det, og at SV burde være fornøyd med en målseier. Praksis er noe annet.

Når det  gjelder lønnskrav for ansatte i konkurranseutsatt industri, er de rimelig fornuftige i LO. I vårens oppgjør krever de opprettholdelse av kjøpekraften. Noe mindre kan en faktisk ikke vente. Dermed kommer de forbundsvise oppgjørene til å ende med et sentralt kronetillegg som ligger under en krone per time.  I tillegg kommer de lokale tilleggene. Vi kan nok regne med at lønnsveksten i året som kommer vil ligge på nivå med året vi har lagt bak oss, vel fire prosent.