Fornuft og maktkamp i LO

Når det  gjelder lønnskrav for ansatte i konkurranseutsatt industri, er de rimelig fornuftige i LO. I vårens oppgjør krever de opprettholdelse av kjøpekraften. Noe mindre kan en faktisk ikke vente. Dermed kommer de forbundsvise oppgjørene til å ende med et sentralt kronetillegg som ligger under en krone per time.  I tillegg kommer de lokale tilleggene. Vi kan nok regne med at lønnsveksten i året som kommer vil ligge på nivå med året vi har lagt bak oss, vel fire prosent. Det er ikke all verdens, men det er ille nok. I flere andre land i Europa som vi konkurrerer med, står lønningene stille eller går nedover. Den høye lønnsveksten i Norge skaper enda større vanskeligheter for konkurranseutsatt industri. Det betyr igjen at olje og gass vil utgjøre en enda større del av det vi eksportere. Vi blir altså mer avhengige av olje og gass. Hva skal vi leve av når det en gang blir slutt på olje og gass? Den tid, den sorg. Det er det som er vårt kollektive svar. Ingen er i stand til å gjøre noe med en utvikling som hvert år går noen små skritt i gal retning. I forrige uke sa sentralbanksjef Øystein Olsen i fra. Han ble umiddelbart klubbet ned av politikerne med Jens Stoltenberg i spissen.

Problemet for LO er at de framstår som lite handlekraftige for tiden. Utviklingen går ikke deres vei. Problemet er ikke at regjeringen har gjort vedtak som LO har advart mot. Tvert i mot. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm tråkker ikke LO på tærne. Hun beveger seg heller ikke på veier som LO har sagt hun skal holde seg unna. Hun innretter seg etter et LO som gjør det klart at de ikke har noe å gi når det gjelder opparbeidede rettigheter og bestemmelser i Arbeidsmiljøloven. Det er EØS-avtalen og arbeidsgiverne som irriterer LO. LO har innsett at det som kommer fra EU i form av direktiv og forskrifter, vinner over bestemmelser i norske tariffavtaler og lovverk. Det er EU som bestemmer. Det har sakte men sikkert gått opp for LO. Det har ført til at de nå står samlet og kraftfulle bak kravet om at regjeringen må si nei til EUs vikarbyrådirektiv. Det er ikke det minste tegn på at Jens Stoltenberg vil bøye seg. Det er duket for en konflikt mellom LO og Ap som vi ikke aner konsekvensen av.

Frontkollisjon

Kampen mot vikarer, faste ansettelser og dagens bestemmelser i Arbeidsmiljøloven vil LO føre på to plan, på den politiske arena i frontkollisjon med ledelsen i Ap og i vårens tariffoppgjør. LO er blitt saftig provosert over at NHO og Virke har vendt tommelen ettertrykkelig ned for de regelendringer regjeringen har gått inn for knyttet til innføringen av vikarbyrådirektivet.

LO krevede garantier for et år siden da de ga støtte til innføringen av vikarbyrådirektivet. Å snakke om garantier når det gjelder virkningen av et direktiv, er meningsløst. Det er EFTA-domstolen som presiseres hva direktiver innebærer i praksis. Poenget er at de «garantiene» regjeringen vil gi, vil ikke NHO og Virke vite noe av. De hevder prinsippet om fri fly av arbeidskraft gjelder i følge EØS-avtalen. De vil motsette seg at regjeringen strammer inn på arbeidsgivers rett til å bruke arbeidskraften slik EØS avtalen forutsetter. Det er her LO vil utfordre arbeidsgiverne. Et samlet LO står nå bak et krav om at strengere regler for innleid arbeidskraft skal inn i tariffavtalene. Samtidig krever de at vikarene skal ha like lønns- og arbeidsvilkår.

Fleksibilitet

LO vil krever altså ved årets oppgjør at arbeidsgiverne skal innføre LOs egen vikarbyrådirektiv i tariffavtalen. Dette er blytungt å svelge for arbeidsgiverne. De vil ikke la seg binde på hender og føtter i en tid hvor de ser behovet for større fleksibilitet på arbeidsmarkedet.

Lønnsoppgjør som handler om kroner og øre, kommer en som regel greit i land med. Det er når det handler om prinsipper, partene kan kjøre seg fast.

LO har bestemt seg for å slåss denne våren. Medlemmene krever det. LO kan tape både kampen med Jens Stoltenberg og John G. Bernander i NHO. I så fall påfører LO seg to nederlag som vil ryste organisasjonen. De må regne med at Ap kjører over både SV, Sp og LO og banker igjennom vikarbyrådirektivet. Om John G. Bernander har noe å gi på vikarbyrådirektivet, er tvilsomt. Men hvor smertegrensene går, vet ikke Bernander selv ennå.