LO

Lønnsoppgjøret er et spill der det ikke er grenser for hva partene kan få seg til å si for å unngå å bli stemplet som tapere. Noe av den samme retorikken ser vi utspille seg etter at statsminister Jens Stoltenberg har gitt beskjed om at han ville kalle sammen partene for å vurdere årets lønnsoppgjør. Det er ikke måte på hvor positive arbeidstakerorganisasjonen og arbeidsgiverne er til det. Noen har tolket dette som om statsministeren har innkalt partene på teppet. Det er nok ikke slik.

Når det  gjelder lønnskrav for ansatte i konkurranseutsatt industri, er de rimelig fornuftige i LO. I vårens oppgjør krever de opprettholdelse av kjøpekraften. Noe mindre kan en faktisk ikke vente. Dermed kommer de forbundsvise oppgjørene til å ende med et sentralt kronetillegg som ligger under en krone per time.  I tillegg kommer de lokale tilleggene. Vi kan nok regne med at lønnsveksten i året som kommer vil ligge på nivå med året vi har lagt bak oss, vel fire prosent.

Målet kan som kjent brukes til å hellige diverse midler. I et slikt perspektiv hører det til å fordreie virkeligheten. Den medieskapte virkelighet er til tider godt ment. Ofte er virkeligheten litt for blek og tafatt til at det blir noen sak av det. Fakta er for tynne og tørre. Det må hives litt bensin på bålet, slik at det lyser opp og flere får øynene opp. Dagbladets «virkelighetsprodusent», Marie Simonsen, vet hvordan det gjøres.

I dag samles toppene i de nordiske sosialdemokratiske partiene og fagbevegelsen (Samak) til årsmøte utenfor Stockholm. Forsamlingen preges av situasjonen for Sosialdemokratene i Sverige. Etter at de borgerlige har styrt Sverige i over en periode, burde sosialdemokratene hatt en oppslutning på minst 40 prosent. Nå ligger meningsmålingene på 20-tallet. Det har fint lite å gjøre med at den forrige partilederen, Håkan Juholt, ikke traff planken. Problemet er at sosialdemokratene er i utakt med velgerne.